Fra T til T - en passelig lang padletur

La oss oppsumere litt

2010-07-15T19:23:00.003+02:00

Ja så var det på tide å oppsumere aldri så lite. Først de harde fakta, så en betraktning fra ekspedisjonens eldste medlem før ung hvalpen får slippe til med sine velvalgte siste ord for denne turen.

Antall kilometer: 2178
Antal dager totalt: 59
Antall hviledager: 2
Antall dager værfast: 4 (Småværet 1, Korssund 2 og Hidra 1)
Snitt tilbakelagte kilometer hver dag totalt: 36,9
Snitt tilbakelagte kilometer uten hviledager/værfaste dager: 41,1

Laurence sine nedskrevne ord noen dager etter hjemkomsten:

"En passelig lang" kajakktur er definitift slutt-padlet, men nå, fire dager etter ankomst Tønsberg har jeg ennå ikke følelsen av at kajakken er dratt på land. Tror det vil ta dager før jeg riktig forstår at padleeventyret er over!

Magnus, min sønn, turleder, navigatør, initiativtager, blogger og padlepartner har bedt meg skrive ned min opplevelse av hva og hvordan jeg opplevde turen. La meg for ordens skyld, og i all ubeskjedenhet, få nevne at jeg i september blir 66 år, altså er jeg ingen ungsau - eller novise hva padling angår - men aldri hadde jeg vel trodd at noen kunne dra meg ut på en 22oo km lang kajakkeventyr som dette har vært. Men Magnus hadde ikke noen stor "jobb" med å få meg med etter at mor og hustru hadde sagt ja.

For dere i min aldersgruppe som lurer eller tviler på om dette er klokt for en aldrende kropp så har dette sitatet være noe å tenke over: "Jeg må ville det jeg kan. Hvis ikke kommer dagen jeg ikke kan det jeg vil".
Og dagen (-e) kom da jeg trodde, at nå Laurence, nå må du klatre i land, sende kajakken hjem med båt og deg selv med fly. Dette er du for gammel til. For det skal ikke stikkes under en "sits" at dette var tanker som gjorde at søvnen kom sent den første tiden. Men ettersom sjømil etter sjømil svant akterut og jeg fikk "trimmet" padlemuskulaturen til rett modus, visste jeg at valget var rett og at jeg ville "stå han av".

De fleste som leser dette er selv padlere og vet hvor nære til naturen man kommer i kajakk, at nye opplevelser venter rundt neste nes, bak neste øy eller holme, at ett nytt og uopplevt lite eventyr venter deg neste dag etter du har krøpet ut av soveposen og at det etter en eller flere dager med dårlig vær, motstrøm og motvind, utmattethet eller "vondter" i rundt i kroppen, vil alt besvær være glemt straks været er å hanskes med. Slik opplevde jeg de 59 dagene. Og ikke bare det, som bonus vet jeg nå at jeg har blitt en dyktigere padler og at utholdenhet, styrke, seighet og vilje nå er prøvede egenskaper jeg innehar. En belønning i seg selv.

I ettertid vet jeg også at de valg vi to, far og sønn, måtte ta i forhold til til vær, vind, valg av lei m.m. har vært riktige, ja jeg drister meg til å si; kloke. Og vi var alltid enige! Velg turpartner med omhu er et godt råd til dere som vil kopiere dette!

Man kan nok undre seg over det faktum at vi er far og sønn og at dette forhold kunne bli satt på ødeleggende prøver, ville vi tåle å være så nær hverandre over så lang tid i kajakk og i telt, over å ta valg når vi var slitne og trøtte osv ? Vi tålte det, og vi har opplevelser bak oss som har utdypet et fra før av godt far-sønn forhold. Kun en gang gnistret det, men de som kjenner Magnus vet at han lar ikke slikt ligge, men tar det opp, ser deg rett i øynene og sier i klartekst hva han mener om deg og det du etter hans mening har gjort dumt i å si eller gjøre - så også til meg, far og padlepartner. Det som har preget vårt samvær under turen har vært enighet, humør, mye moro og at lattermuskelene har fått like mye trim som padlemuskelene!

Om våre opplevelser, alt hva vi har sett, alle de flotte og gjestfrie menneskene vi har møtt langs kysten, hva vi har hatt av utstyr mm er godt og grundig beskrevet av Magnus på bloggen og trenger ikke nevnes her.
Med unntak av:
Lytt til hva lokalkjente har å fortelle deg om farvannet du padler.
Ta ingen sjanser, ligg over og vent på trygge værforhold.
Det er ingen skam å snu, ei heller å velge det trygge framfor det dristige.
Hvil deg når du føler at du trenger det.
Tvil ikke på at du klarer og makter det som er ditt mål.
Start en langtur lungt og rolig, kort ned dagsdistansen fremfor å presse krefter ut av kroppen og start dagens økt pent og forsiktig (oppvarming).
Det er opplevelsene du helst vil huske, ikke slitet og strevet.

Til slutt: Takk Magnus, kjære sønn, som fikk meg med på dette, jeg vil være deg evig takknemlig - dette vet jeg at jeg aldri, aldri ville ha gjort alene. Og husk kjære leser; opplevelsene blir større, mer minnerike og uforglemmelige om du har noen å dele de med!

Laurence Østlie,
far og padlepartner.

Så unghvalpen sine siste dyslektiske anfall:

Ja så har det snart gått en uke siden vi satte våre ben i Tønsberg. Med mange fremmøtte og med stor festivitas. Og vi har kanskje begynt å få tingene litt på avstand. Og kan reflektere litt over hva vi har gjennomført.

Men for meg er alt forsatt veldig nært. Jeg hører forsatt bølgene som bruste rundt oss titt og ofte, jeg hører de små plaskene av ternene som stupdykket i sjøen ved siden av leirplassene våre, jeg koser meg med ekkoet av Tjelden sine herlige lyder, jeg kjenner forsatt solen steke huden min de gangene den gjorde det, jeg kan hvis jeg vil fornemme kulda vi av og til følte på fingrene våre i lunsjpausene, jeg hører stadig vekk pappas gode latter som fylte hver lunsj plass og teltplass langs hele kysten og jeg kan kjenne gleden kroppen hadde av hvert åretak jeg tok på vei fra Tromsø til Tønsberg. Så kanskje det er for tidlig til å oppsumere?

Men jeg håper jeg aldri vil glemme noe av det overnevnte, og jeg tror heller ikke jeg kommer til å glemme det, så jeg får vel komme med en oppsumering.

Mange har kommentert turen vår som en bragd. Jeg synes dette er ett vanskelig ord å svelge. Vi har jo bare satt 59 dager med turliv etter hverandre, og når man først har satt to dager etter hverandre kom de 57 neste ganske greit etterpå. Det jeg kanskje mest ser på som en bragd er at vi sa "nei nå gjør vi det". Avtalte med våre kjære og jeg fikk permisjon fra jobben. Vi "hoppet" av for to måneder. Og det er kanskje den største bragden, men nå i ettertid er liksom ikke det så stort heller. Helt naturlig egentlig.

Pappa har nok mer utført en bragd enn meg. For jeg tror med hånden på hjertet eller ett hvilket som helst annet sted på kroppen, at jeg aldri vil være i nærheten av å kunne gjøre den turen når jeg blir seks og seksti. Mange er de som har sendt positive meldinger til papsen om det han gjør og alle har hatt rett, det er en bragd det han har gjort. Jeg tror dog det tyngste for pappa ikke var dager med motvindspadling, soving i telt, kalde fingre eller noe sånt. Nei det tyngste for papsen var å være bort fra Kristin og ikke minst fra barnebarna sine. Sjelden det var en padledag der ikke disse ble nevnt på en eller annen måte.

Men la oss se litt på turen. Bra ting og dårlige ting. Egentlig var alt bra. Norge har en flott kyst og ikke minst mangfoldig kyst. Det er holmer og skjær. Stupbratte fjell og lange sandstrender. Det er byer og grender og det er ubeodde området. Det er kulde og det er varme. Det er eldgamle kulturskatter og det er nymotens teknologi. Og ikke minst det er herlige mennesker. Overalt møtte vi herlige mennesker. Og jeg håper de vi møtte følte de møtte to herlige mennesker også, for vi prøvde i hvert fall.

Og nå har vi padlet distansen en vei, men forsatt inneholder samme runden hundrevis av nye veier, så det er egentlig bare å få kajakken opp igjen og begynne på nytt.....men der er det vel noen andre som har noen meninger også.

Mange har spurt om dette med bloggingen og det å skrive og legge ut ting hver dag. Og til det er det å si at det har vært moro. Vi har kommet til leirplassen. Satt opp telt og enten har jeg lagd mat, pappa lagd mat eller vi har gjort det sammen. Så har jeg satt meg ned og dundret i vei på tastaturet. Og det er jo en takknemmelig jobb å skulle skrive ned noen ord fra dager som er så fulle av opplevelser at jeg ikke har fått med alt. Ser jo at min rettskrivning ikke står til mer en en "Noget godt", men mange timer med padling, litt pølsehud på fingrene og ett ikke altfor stort tastatur får ta skylden for de fleste feilene.
Det å skulle skrive en blogg var planene fra dag en. Mest for at de som hadde gitt oss lov til å dra skulle ta dele i våre opplevleser, men også for andre som måtte ha interesse for det. Og sannelig har det vist seg at det har vært mange innom sidene våre. Jeg håper at de fleste har kost seg med våre daglige oppdateringer. Beklager til våre lesere i Sogn og Fjordane og i Hordaland som kanskje følte at vi kun skrev negativt om deres fylker, men været får ta skylda for det. SIkkert masse herlige steder der, men vi så dem ikke på grunn av mye grått vær. Hordaland var utrolig kjipt og dere der borte må passe på den hytteutbyggingen som skjer der altså. Så mye svært og stygt har vi sjelden sett. Hyttene vi så i Hordaland får Blindleia til å se ut som en samling med små aneks.

Så litt om å padle sammen med sin far. Mange hadde sagt at de aldri kunne ha vært så lenge sammen med faren sin. Men det er fordi de ikke har pappaen min som far. For jeg var aldri i tvil om at det kom til å gå bra og at det kom til å bli gøy. Vi hadde selvfølgelig våre uenigheter (kanskje bare en) men vi ordnet opp i det ganske raskt. Og det er klart at etter femtini dager så tett på hverandre er det greit å få litt avstand igjen. Jeg tror vel ikke engang muttern har vært så mange dager uten opphold sammen med papsen (jeg har ikke vært så tett med noen andre over så mange dager før i hvert fall). Og jeg hadde gladlig tatt turen med han en gang til. For hvis en latter forlenger livet vil kanskje denne turen ha gjort det mulig for oss å ta turen igjen sammen når jeg blir seks og seksti........

Kan alle gjøre en sånn tur? Til det svarer vi helt klart ja. Det handler bare om hvor lang tid du bruker. Vi brukte 59 dager. Ikke spesielt fort ikke spesielt sakte heller. Tidligere lignende turer har brukt 45 dager på samme distansen, mens andre har brukt lengre tid enn oss. Og som jeg har sagt til mange, jeg skulle gjerne gjort samme turen igjen, men ha brukt så lang tid at når vi kom frem hadde vi i snitt kun padlet ti kilometer om dagen. Da kunne man ha fått med seg så mye mer. Man kunne ha vært flere dager på utvalgte steder, man kunne padlet omveier for å se severdigheter, man kunne tatt enda flere bilder, man kunne ha truffet enda flere mennesker og man kunne av naturlige årsaker fått enda flere netter i telt.

Til sist må jeg takke pappa for at han valgte å si ja og bli med på denne turen. Du har skrytt mye av meg, men husk at alt du synes jeg har gjort som har vært bra kan jeg til syvend eog sist takk deg for. Og om jeg takker for selskapet på denne turen så takker jeg deg enda mer for att du og mamma tok meg, og mine søsken, med ut på tur i alle mulige ferier og helger hvor det var mulig å gjøre det. Så klapp på skuldra til dere begge der altså.

Magnus Theiste Østlie
Sønn og padlepartner

Tror vi sier takk for følget på denne turen. Vi takker for alle mailer, kommentarer, invitasjoner og smser vi har fått på vår vei. Vi takker alle vi traff for herlige møter. Vi takker de som lot oss få lov til å dra for det. Og ikke minst takker vi Norge for sin utrolige natur og for at man forsatt har muligheten til å ferdes slik vi har gjort det.

Fremme - Dag 59

2010-07-09T00:04:00.002+02:00

Okay, klokka er snart midnatt på denne turens dag 59 og vi er trøtte og slitene. Og når dette skrives er vi hjemme hos mammaen min og kona til pappa. Vi skal for første gang på alle disse dagene sove i hver vår etasje og vi skal for første gang på lenge slippe å våkne til vekkeklokkens utrivelige lyd i fire tiden. Men hva skjedde på denne siste turdagen?

Joda, opp klokken 04.15 for vi hadde en avtale med pressen klokken sju inne i Tenvik. Og fy for en økt den første økta blei. Vi har jo alltid begynt sakte og latt musklene våkne litt. Men idag var det 110% fra tredje padletak. Vi padlet 7,7 km på 48 minutter og det ble varmt inne i padlejakene. Intervjuet gikk bra og en time senere hørte vi oss selv jabbe avgårde mens vi satt i kajakkene under Vrengenbrua.

I det vi skal til å begynne på Årøysund ser vi en robåt komme sørover i sundet og jeg skjønner med engang hvem det er. For der sitter min søster Ingun og hennes utkårede Hans Jakob og ikke minst sitter pappa sine barnebarn Ola og SIlje der. Gjensynsgleden var stor i alle tre båtene. Vi knipset bilder og sa hei flere ganger. Så da tok vi lunsj nummer en på hytta dems. Utrolig koselig å se dem igjen og noen kilo savn forsvant fra pappa sitt hjerte der han fikk snaket med Ola og tullet med Silje igjen.

Men også idag måtte vi videre. Så vi opp nordover mot målet i masse regnvær. Vi passerer Fjærholmen og Foynland og ser Tønsberg sin ikke spesielt vakre "skyline" stige opp og vi så målet. Vi var fremme, men før vi var helt helt fremme var det en vaffel invitasjon som lokket på oss hos Jan-Terje og Kari. Så ved roklubben sine lokaler sto de med flagg og tok oss imot. Geleidet oss inn og serverte oss de deiligste vafler vi noensinne har smakt.

Deadline begynte å nærme seg og vi satte oss i kajakkene for det som skulle bli siste gang. Padlet rolig innover under bro, passerte Osebergkulturhus der noen lagde ett vikingskip og vi så "Brygga" komme frem. Hverken papsen eller jeg har mye pent å si om "Brygga" i Tønsberg, men idag var den ett vakkert syn med slotsfjellet ruvende over seg. Vi var skikkelig nærme nå, men hadde vi sagt klokken to så skulle vi kome klokken to. Og ett minutt på to rundet vi den siste båten i gjestehavna og fikk se enn stor menneskemasse ved kajakklubben. Med flagg, med bannere og hurra rop ble vi heiet fremover de aller siste meterne på turen.

Der sto Kristin (kone/mamma) ute på den ytterste bryggen med roser fra henne selv til pappa og med roser til meg fra Anne. Og inne på land stod resten av familien, det sto venner og kjente, pappa sin yngste bror Leif-Erik hadde tatt turen fra Oslo, Eldbjørg fra Notodden, naboer i Valleåsen, enda flere venner og sannelig sto ikke Thorvald Hillestad, ordføreren i Re kommune, der. Dette var sterkt altså. Pappa, den lettrørte, ble rørt ja og jeg er ikke helt sikker på hva slags følelse jeg følte på men noe var det. Var det glede over å ha kommet frem? Var det tristhet av at turen var ferdig? Var det beruselsen av at så mange sto der for oss to og tok i mot oss med god ord og skryt? Var det savnet av min kjære som måtte jobbe i Tromsø idag? Tror det var ett merkelig sammensurium av alle disse følelsene pluss noen til. La meg i hvert fall si at det til syvende og sist var en ytterst god og deilig følelse, som jeg forsatt føler på her jeg ligger i senga på det gamle gutterommet mitt....

Men festen var så vidt begynt. For det bar hjem til mat og drikke i gode venners lag. God ordene flagret over bordet og vi følte oss ganske så krye der vi satt. Vi hadde padlet fra Tromsø til Tønsberg. En far og en sønn. En pompel og en pilt. Vi hadde ikke bare drømt om å gjøre det, vi hadde gjort det, og det er vel den egentlig bragden her, det at vi bestemte oss for å gjøre det. Vi hadde vært utenfor dagliglivets mas og jag (og dagliglivets herlige sider også) i 60 dager. Vi hadde sovet i telt i 50 av disse. Vi hadde spist middag sittende med beina rett bortover elle ri indianrstilling. Vi hadde sett sol, vi hadde smakt regn og vi hadde kjent vind og andre naturkrefter både forfra, bakfr aog fra siden. Og vi hadde kommet frem. Rundt oss ved bordet satt folk vi holdt av og som faktisk syntes det vi hadde gjort var noe stort......joda, vi satt der med en klomp eller to i halsen begge to.

Noen gjester ble byttet ut og faren og moren til Anne kom oså en tur for å si hei, utrolig koselig. Nå er det ikke mange dagene før eg flyr hjem til Tromsø for å se min kjære som har vært så langt borte fra meg så lenge....eller var det jeg som hadde vært så langt borte....kommer sikkert ann på øyet som ser :-)

Så tusen takk til dere som hjalp mamma og ordne i stand denne uforglemelige dagen fro paps og meg. Og takk mamma fro lånet av pappa, og pappa takker Anne for lånet av meg.

Vi padlet 29 kilometer idag og i skrivende stund ander jeg ikke hva sluttsummen ble på men det kommer imorgen......Og kjenner jeg meg selv og papsen rett kommer det sikkert noe mer i morgen også.

En liten videosnutt til glede for de som har savnet det:

Alltid trivelig å møte en robår, denne var spesielt trivelig siden dette skipet var lastet med barnebarn.

Kari og Jan-Terje invitert epå nydelige vafler.

Og der ser vi Slottsfjellet trone over TØNSBERGS BY.

Vestfold ville vise seg frem gitt - Dag 58

2010-07-07T22:38:00.000+02:00

Så sitter vi her i teltet for siste gangen på denne turen. Og vi er kommet til Lindholmen i Vestfjorden. Og hva tenker man på da? Helt ærlig, så tenker jeg på å få lagt meg så jeg får sovet litt, for idag har det virkelig vært tungt for både kropp og hodet. For det kan virke som om Norges minste fylke , virkelig ville vise at selvom man er liten kan man oppføre seg som den største.

For vi hadde ikke før krysset fylkesgrensen til Vestfold, vår siste fylkesgrense på denne turen, før dønningene begynte å bygge seg opp. Og de ble større og større etterhvert som vi nærmet oss Oddane utenfor Nevlunghavn. Det begynte å bryte og bruse overalt. Vi trodde vi hadde oversikt over alle stedene det var grunnner og brøyt, men den gang ikke. Plutselig blir bølgen som er to foran oss forvandlet til ett hvitt inferno og vi skjønner at vi snart er på skikkelig feil sted og at vi må komme oss litt unna. Så vi gjør det,og padler videre inn til Nevlunghavn for litt lunsj og handling av ett brød til.

Sannelig finner vi ett bakeri og unner oss ett winerbrød i tilegg til brødet. Butikken skulle åpne klokken ti, kvart over ti var det forsatt mørkt inne i butikken, så vi valgte å droppe mer handling.

Så skulle vi passere Rakke og Rakkebåene. Vi har ledd litt av Rakkebåene da det liksom har vært "verdens farligste" sted. Men smilene våre ble etterhvert raskt borte. For her brøyt det enda mer og det blåste enda mer og litt for tidlig på dagen i forhold til værmeldinger. Dønninger og bølger inne i disse dønningene gjorde dette til litt mer enn krevende padling. Det brøyt rundt oss overalt, men vi kjørte slalom blant skjær og brytinger og ser etterhvert inn mot Stavern. Og papsen vil gjerne inn dit for å strekke litt på beina da vi har sittet anspent i lang tid. SOm pappa sa, Vestfold er tungt for psyken. Og jeg er enig, men viste ikke da at det skulle bli enda tyngere.

I Stavern vandrer vi rett på hun som spilte butikkdama i Himmelblå og vi er to nanosekkund unna å spørre om vi kunne få tatt et bilde av henne og pappa som en oppfølger til bloggen fra Ylvingen. Men så sur som hun så ut turte vi ikke. Vi får satse på at hun å typen begynner å smile i løpet av sommeren eller så blir det kjedelig for dem. Nok om det.

Soft-ice ble spist og Munkholm ble kjøpt og vi skulle ut igjen. Og Vestfold valgte å trekke til seg skyer og slippe ut alt den måtte finne av vind. Men vi skulle jo ut å prøve oss. Og det går forsåvidt greit i starten. Men så er det dette med å ikke la seg presse av hjemlengsel og målet og den avtalte ankomsten. Vi har fått advarsler fra andre som har vært på langtur, men alikevel så dropper jeg å høre på den indre stemmen min som prøver å si at "hadde dette været vært i alle andre fylker enn Vestfold, hadde vi satt opp teltet og ventet på mildere vind". Men vi er jo liksom snart hjemme. Vi må jo være hjemme i morgen. OG vi savner kjærester og annen famile og venner, så vi får prøve.

Og på denne strekningen, fra Stavern til Ula opplever vi de største dønningene på hele turen. Vi har flere brytende bølger rundt oss enn vi har hatt i noen andre fylker. Og skulkdrene mine er plassert langt over ørene mine. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Her skulle ikke jeg vært. Pappa er roen selv og om han ikke liker seg, misliker han seg ikke slik jeg gjør.

Men det vil gå godt, og det gjør det og vi kommer inn til Ula for lunsj og rådslagning. Jeg er klar på at jeg driter i avtaler og slikt vi måtte ha i Tønsberg, jeg drar ikke ut på havet igjen med denne vinden. Vi ringer Harald og får beskjed om at yr.no melder om at vinden skal løye bitte bitte litte gran klokken seks. Kloikka er halv fire og vi bestemmer oss for å vente i hvert fall til seks om ikke lengre. Campingplassen skal ha 150 kroner for å la oss sove der til midnatt hvis vi velger å gjøre det. Tanken på at den siste natten i telt skal koste oss penger og tilbringes på en campingplass, gjør at vi får enda mer lyst til å padle videre.

Vi tar turen oppom Ulabrand monumentet og skuer utover ett mer eller indre hvitt hav og vinden måler vi til over 11 m/s. Men klokken seks kjenner vi at yr har rett og vinden løyer. Så vi gjør oss klare. Vi vil så gjerne komme frem imorgen. Og forholdene er skikkelig gode egentlig. Små bølger og ingen dønninger. Vinden er tilstede, men ikke så ille. Forsatt er vinden i ryggen og vi gjør god fart fremover. Krysser over Sandefjordsfjorden og det begynner å blåse igjen og sannelig presenterer det seg noen dønninger igjen. Bølgene detter oppi spruttrekket og det bruser rundt oss på ny. Og ja dette kunne vært ungått hvis vi ikke hadde vørt så fokusert på å komme frem. Fy fy fy, altså. Men også dette går bra og vi runder Tønsberg Tønne i masse bølger og vind.

Vi trodde at det skulle roe seg når vi rundet Tønna, men neida her fikk vi bølgene rett i rompa og vi raste avårde. Målet ble satt til Lindholmen og herregud som vi raste avgårde, feide forbi Stauper denne vakre øya med sine herlige formasjoner. Vi logget 4 km/t uten å padle gitt, to lette padletak og vi var oppe i sju km/t. Joda dette var forhold å padle i det.

Men vi rundet nordvest spissen av LIndholmen klokken åtte og kom oss inn på stranden og fikk satte opp teltet. Vi var slitne i både hodet og i kroppen. 55 kilometer forklarer følelsene i armene, bølgene, dønningene og vinden må ta skylda for følelsen i hodet...

Men altså, dag 58. Siste natten i teltet på denne turen. Snart ferdig med denne drømmeturen. Og vi klarte det, eller vi har nesten klart det. Selvom det bare er under 30 kilometer igjen så kan alt skje, og til syvende og sist er det været som bestemmer.....Men vi håper dere som har fulgt oss har skjønt at vi har hatt en kjempe tur. Vi kommer tilbake med oppsumeringer og sånne ting etter i morgen. Nå skal vi legge oss for vi skal stå opp tidlig imorgen for å møte NRK Vestfoldsendinga (P1) klokken sju i Tenvik i morgen. Så skru på og få med dere to glade stemmer tidlig på morgenen.

Er du i Tønsberg området kommer vi til kajakklubbens lokaler klokken 14.00 i morgen (hvis været og Vestfold vil).og padler vider ein tiog padler vider ein tiog padler vider ein tiog padler vider ein ti

Kake og brød til padlerne - Dag 57

2010-07-06T20:34:00.002+02:00

Joda jeg ligger mykt og godt på liggeunderlaget. Kroppen har padlet hardt hver dag den siste tiden, så den burde være mer enn mottakelig for litt kvalitetssøvn. Men det blir vanskelig å få gjennomført det når noen andre menn skal spille Crocket til klokken eleve på kvelden. Selve spille er helt OK, og det må de få lov til, men må de rope og bråke så forbanna for det? Så vi lå nå der å vrei oss, vel vitende om at lyden av vekkeklokken i fire tiden snek seg kjapt nærmere.

Men vi våknet så vidt da alt pep rundt oss og vi satt i teltet og hutret og frøs mens vi spiste frokost og til vi kom oss i kajakken klokken kvart over seks. Solen begynte da å treffe våre kalde kropper og vi kom fint igang. Passerte igjennom ett altfor tidlig Lyngør, da det var skikkelig vintertemning der så tidlig på sommerdagen. Hadde vi ventet noen timer hadde det kokt rundt oss av båter, folk og fe.

Vinden blåste godt fra vest, men klarte ikke å lage de store bølgene den korte veien fra land. Så vi rundet Sildeoden uten ett eneste nervøst øyeblikk. Denne odden vi alltid har syntes har vært ille å passere tidligere, men nå var det liksom bare noen svaberg med litt bølger rundt. Rart hva litt erfaring kan gjøre med en.

Forsatte så rett forbi yttersiden av Risør og kom inn i sundet mellom lille og store Vardøyene. Her har jeg rastet og ligget ulovlig i telt flere ganger før. Denne gangen var det bare rast og vi nøt våre skiver i lange drag, solte oss i gresset og følte litt på varmen som begynte å gjøre seg gjeldene nå når klokken hadde passert ni.

Vi padlet videre nordøst over og igjennom Perleporten. Oppover mot Portør brøt det mye her og der. Vinden var forsatt fra vest og kom fra land, men dønningene fra de foregående dagene rullet innover. Vi tenkte vi skulle sjekke om det var en butikk eller noe som lignet i Portør. Det nærmeste vi kom var en kiosk med ett bitte lite vindu å handle igjennom. Så det eneste vi fikk kjøpt var to pinne-is. Brødet vi trengte måtte vi ut på Jomfruland for å få tak i. Så vi tuslet tilbake til vika der båtene våre lå. Vika var nå fylt opp av en familie med voksene på land og ungene i sjøen. De spurte oss hvor vi kom fra og vi forklarte og de stusset av begeistring og hadde fått med seg at vi ikke hadde fått kjøpt brød. Så da sier den sist ankommende at "vi har brød oppe på hytta jeg kan hente til dere". Vi ville ikke være til bry og takket høffelig nei, helt til de argumenterte med at det var hjembakt. Da måtte vi ta å bøye oss og innrømme at ja det hadde vært hyggelig. Så mannen løp avgårde og vi pratet om turen, sommeren og været til han kom tilbake med en skikkelig Kinder egg pose. For der hadde han puttet, foruten brødet, en tube med jordbær syltetøy, to Heineken øl og en nydelig kake. Vi takket og bukket dypere enn vi noen gang har gjort og pakket alt ned i kajakken. Her vi sitter i leiren kan vi fortelle at kaken gikk ned som smågodt i en kinosal og at pappa koste seg gløgg med ekte Heineken øl. Vi kan ikke annet enn nok engang takk for denne gaven. Vi bøyer oss i støvet i beudring.

Vi padlet videre mot Rauane og tok en liten lunsj på østre Rauane, sittende med utsikt mot Tordenskiold monumentet der. Det har nå vist seg at jeg klarte å glemme solkremen der så nå lukter det grillet spekk av armene mine.

Avtalte her at vi skulle seg etter to padlere som var på tur sørover og som hadde fulgt bloggen vår. Men det er ikke lett i Kragerø området, for her er det holmer, skjær, sund og masse man kan gjemme seg bak. Men vi prøvde. Er du på østalandsområdet og lurer på hvor det kan være fint å padle, dra til Kragerø og Bamle. Skjærgården ligger godt beskytet innefor JOmfruland (som i seg selv er verdt en tur). I dette området kan du padle deg bort i flere dager. Sjekk ut kart og finn alle mulige smale sund du kan oppdrive.

Men altså i dette virvarret skulle vi finne to padler. Vi så mange padler, men ingen som stemte med beskrivelsen. Så vi valgte å dra ut mot Stråholmen der vi skulle campe. Og da så vi dem plutselig. Og der kom Anders Jølstad fra Grenland Havpadlerklubb og hans kompis fra Oslo. Ett hyggelig møte ute på bølgan den blå. God tur sørover begge to.

Vi forsatte mot Stråholmen og endelig kunne pappa sette sine føtter her. Dette var det siste delmålet til pappa og en ankomst han har drømt om i mange mange år.

Vi har også idag sett Vestfold i det fjerne, mens vi nå ser det ganske nære. Målet er nesten til å ta og føle på nå, så vi sprudler over av pågangsmot. Hadde ikke pappa hatt så lyst til å overnatte her ahdde vi nok padlet videre idag. Men vi ble og satser nå på at det som igår var en drøm skal bli virkelighet. Så vi håper og tror nå på ankomst i Tønsberg på torsdag klokken 14.00. Men dette er helt og holdent opp til Mister Vid og Vær. Men meldingene er lovende og vi skal stå tidlig opp.

Idag har vi logget 47 kilometer i herlig sommervær.

Det sommer det er sol og jeg solbrent....

Våre velgjørere fra Lillehammer på ferie i Portør med en kake og ett brød og litt drikke til overs. Tusen takk. Hunden var mest interressert i treåren min :-)

Anders og kompisen på vei sørover. God tur og takk for hyggelige ord der ute på bølgene.

Pappa er på Stråholmen og peker mot Vestfold og Færder fyr....

Herlig leirplass på stråholmen.

Drømme, håpe og tro - Dag 56

2010-07-05T18:57:00.004+02:00

Det var en drøm å ha luft i liggeunderlaget igjen. Sov som en stein fra jeg la meg nedpå. Ikke mange nettene igjen nå, så alle må nytes til det fulleste. Dog blir nettene litt for korte, da vi velger å stå opp i seks tiden. Vi snakket litt om det i morges, om hvordan det skal bli å sove to netter etter hverandre uten å bli vekt av vekkeklokken....

Men vi satte avgårde fra Vaholmen i herlig vær. Etter tre kilometer ble det en liten markering for da passerte vi 2000 loggede kilometer. Dette skjedde rett vest for Valøyene. Hendelsen ble markert med gratulasjoner og en Japp på deling. Men så var det bare å padle videre.

Vi valgte å gå innaskjærs idag og startet med herlig padling i Nidelva. Vannet ble søtere og søtere og tang ble byttet ut med siv. Morsom padling. Var innom en camping og kom i prat med en som padlet i Grenland Havpadlerklubb og som kjente Bent og Inge på Havnomaden på Helgeland. Fikk noen tips om hvor forholdene kunne være litt røffe til tider. Padlet videre og blei tatt igjen av en padler i en racerkajakk. Han holdt ett noget høyere tempo enn oss kan man si, men så har jo de kajakkene den ulempen at du ikke får med deg mer enn to Japp på turen.

Hele Nidelv padlingen og opp til Arendal er ett herlig stykke padling en mandags morgen, men det aner oss at stemningen kan være en ganske annen i helgene. Og det får vi bekreftet av to padlere som vi ser komme ut fra Arendal og som tar kursen mot oss. De er på vei fra Kristiansand til Kragerø og ante at vi var i nærheten. De hadde padlet Nidelva på søndag og hadde nesten druknet i fort fort båter og andre flytende farkoster.

Vi ble padlene sammen ett stykke oppover Tromøysund før paps og jeg gikk til lands for litt lunsj. Du kan lese om turen til disse padlerne på denne bloggen.

Etter lunsj forsatte det videre oppover sundet, under broa og inn i ett flott inaskjærs område. Her er det litt smalt og en del holmer og jeg har padlet her for ti år siden og fikk akkurat den samme følelsen når jeg tok nittigrader svingen inn mot Flosta. Det er liksom som å plutselig titte inn en svensk liten bygd med EMil løpende rundt.

Etterhvert kom vi til Kilsund. Her kunne vi ha forsatt innaskjærs men vi ville ut å sjekke vindforholdene litt. OG sjekket dem fikk vi. Her var det mer enn nok av vind og bølger så det suste avgårde. Og om vi var høyt oppe etter surfingen igår, er vi enda noen tommer høyere idag. Ikke bare fikk vi mange surfer, men disse varte jo så kjempe lenge. Vi raste avgårde og sjøen fosset rundt oss. SJekket GPSen og den var oppe i 12,8 på det meste som jeg så, men vi var nok enda raskere enkelt ganger.

Ble tatt igjen av en nederlandsk båt og de tok bilder og kommenterte at vi raste avgårde i seks knop, tydelig imponerte. Jeg fikk overlevert epost adressen min til dem også, så jeg håper ett bilde eller to kommer vår vei.

Vinden var god hele veien opp på innsiden av Sandøya og Askerøya og opp til Lyngør, men bølgene roet seg litt. Hadde plukket ut ett lunsj sted rett sør for Lyngør, Bukkholmene. Her var det allerde ett tyskt ektepar på padletur så vi snakket med dem om padling både her, Sverige, Norge og Tyskland.
Når vi sjekket kilometertelleren og så at vi hadde padlet 49 kilometer allerde og klokken var fire så ble vi mektig imponerte. Ca sju timer effektiv padling gir 7 km/t. Og med værmelding som sa at vinden skulle øke utover kvelden og stå rett på Sildodden valgte vi å bli her.

Men overskriften ja, hva menes med den? Jo vi begynner å få en del spørsmål om når vi kommer til Tønsberg, og som jeg svarte en kompis "Vi drømmer om torsdag, vi håper på fredag og vi tror på lørdag". Så man kan si at det er litt åpent. Vi kan også si uten å være flaue over det, at vi nå begynner å glede oss til å komme hjem. Ikke til at turen skal være ferdig, men til å se kjæreste, kone, mamma, døtre, søstre, barnebarn, nevøer og nieser og venner og kjente igjen. Det kommer til å bli godt. Så tror jeg nok vi kommer til å kjenne det klø godt i padlemusklene etter noen dager landligge i egen seng. Men det får bare klø, for padle får vi tidsnok gjort utover sommeren.

Men vi lover å komme tilbake med eksakt tidspunkt for ankomst Tønsberg.

Vi passerte totusen loggede kilometer.

Koselig og annerledes padling i Nidelva. Nidelva forsetter til venstre, mens vi svingte til høyere og fikk saltvann under kjølen igjen.

Hyggelig møte med de første langturpadlerne vi har møtt på denne turen.

Har nesten samme motivet fra en tur for ti år siden.

Fotografering og epostadresse overlevering i nok sjø.

Ni timer surf med lunsj i Blinleia - Dag 55

2010-07-04T22:25:00.003+02:00

Så sa jeg nok en gang farvel til Harald og Kristiansand og lurte nok engang på hvorfor jeg drar fra denne flotte byen? Denne gangen var svaret enkelt, for jeg skulle jo til Tønsbarg. Og det kunne virke som om vi skulle komme dit i løpet av dagen gitt.

For etter å ha kosepadlet oss forbi Dvergsnestangen, passert Stokken og sett inn mot Skippergada bar det over Kvåsefjorden. Og hei hvor vi raste avgårde. Ble dyttet fremover og hadde noe råe surfer. Jeg satt og padlet oig sjekket farten på GPSen og lå i over ni km/t da jeg ble var ett eller annet på min høyre side som kom lydløst men i en helvetes fart forbi. Jeg skavtt helt til jeg skjønte at det var fattern som raste forbi. Og slik gikk det, han surfet fobi og jeg surfet forbi.

Vi kom inn i Ulvøysund og så sjøbuene fra Sørlands-is boksene før vi padlet videre, og tempoet var det samme. Så vi bestemte oss for å holde oss mest mulig uttaskjærs. Og det gjorde vi helt til vi ble tatt igjen av en herlig liten snekke med sånn ordentlig båtlyd. Mannen i snekka så på oss og jeg så han grep etter "gassen" for å slakke av på farten for å prate litt. Jeg sier hei og pappa tenkte at ja da får jeg vel si hei jeg også. Og det er da han sier hei han ser to eller tre ganger ekstra på denne mannen. Som viser seg å være Einar Borgmann fra Revetal.Stor gjensynsglede og masse høye rop og latter ble det. Einar og kona Ellen var på hytta i Høvåg og hadde lagt igjen enn kommentar på bloggen i morgentimene uten at vi hadde lest den. Så det var bare dyktig detektivarbeid av EInar og litt flask som gjorde at han så oss.

Og vi takket jo ikke nei til en lunsj invitasjon der midt ute i det ruskete havet. Så vi måtte legge om kursen litt men det var verdt det. For på land ble vi tatt i mot av Ellen og av hennes mor og vi ble geleidet opp til hytta med best utsikt i hele Blindleia. Og her fikk vi ferkst brød, ordentlig kaffe og hyggelige samtaler. Utrolig kjekt og utrolig moro.

Men etter to timer var vi atter ute på medvindsbølgene og raste videre. Forsatt surfet vi fortere enn vi noensinne hadde gjort og vi måtte etter halvannen time ta en liten pust i bakken, eller pust på holmen som det vel heter på surfespråket, og for å finne ut om vi skulle forsette videre eller om vi skulle kaste inn håndkleet. Men vi hadde lite å kaste inn, så vi delte en Japp og forsatte i rasende tempo forbi Homborgsundfyr og oppover mot Grimstad.

EN liten lunsj til ble nydt før siste del og vi kom til Vaholmen rett øst av Grimstad i åttetiden. Da hadde vi vært underveis siden kavr over ni, hatt pause i tre timer og endte opp med 56 kilometer. Og det ga oss ett snitt på sju km/t.

Og på Vaholmen var det flott. Stor gresslette og lekkert å legge til. Vi har nå begynt å bruke Lars Verket sine herlige padleguider. Utrolig kjekke og nærmest ett must for padling langs "hyttekysten". Skal du på dagsturer eller på lengre overnattingsturer vil vi anbefalle disse praktbøkene, stappet fulle av forslag til leirplasser og annet. Så imorgen padler vi videre og under lunsj nummer to sjekker vi boka og finner teltplasser vi kan nå i løpet av siste økta.

Værmeldingen i morgen sier at vi forsatt skal rase fra bølgekam til bølgekam så vi gleder oss. Og jeg skal atter sove godt, for jeg har fått nytt liggeunderlag....ooooo lykke!!!

Avreise fra Kristiansand

Mannen i snekka har blitt identifisert,

Det Borgmann ikke ser fra hytta er egentlig ikke verdt å seg :-) Nydeliog sted

Dette bildet heter "Mono i stereo" for de av dere som ser og tar den :-) Padleguiden er ett lekkert hjelpemiddel for kajakkpadlere.

Mot kjente trakter og folk - Dag 54

2010-07-03T23:46:00.002+02:00

Vi startet dagen med to timer tåkepadling. Det gikk kun på GPS og kompass. Fra Hærholman til Ny-Hellesund. Der svingte jeg innom den gamle toillbua og fikk greie på at min læremester i juridiskmetode og forvaltningsrett vsar på ferie. Så etterhvert satt vi å hadde lunsj sammen med Karianne Løken og hennes datter Kaija. Ett riktig så trivelig gjensyn. Det skal også nevnes at vi ble invitert in på frokost med egg og bacon, men da var vi forsynte på vår egen lunsj, så vi takket høffelig nei takk. Men takk for invitasjonen.

På vei ut Olavsundet møtte vi en kajakkpadler som startet med å spørre "er det far og sønn?" noe vi kunne bekrefte. Og før begge disse møteen hadde en ukjent mann i en liten båt kjørt opp til oss mens vi padlet inn til Ny-Hellesund og spurt om vi ville ha en kopp kaffe...Å endelig var vi på sørlandet, min favoritt landsdel.

Tåken hadde nå lettet, men det regnet og var grått helt til vi kom gosdt inn i Vestergapet. Svingte innom Terneviga der jeg bodde i båt i noen år og hilste på en gammel båtnabo som var i båten. Forsatte inn mot Kristiansand på den gamle "padleruta" mi til jobb når jeg bodde der. Det meste var som det hadde vært og det føltes godt å se Kristioansand stige opp foran oss.

Og inne i fiskebrygga sto Harald og Kari og ønsket oss velkommen. Og sannelig var det flust av ferierende folk der som klappet og gipspet når Harald fortalte alle at vi hadde padlet fra Tromsø. Og Kari sto med 10 store Japp til oss. Tusen tusen takk.

Kajakkene ble plasseret i kajakkklubben og vi ble tilslutt enige med oss selv i å tilbringe natten hos Harald og Kari. God mat og hyggelig samvær og noen gode kamper fra fotball VM ble det.

Klokke har nå blitt nok, og jeg må avslutte for i dag. Skal opp og videre imorgen. Å Kristiansand, du herlige by - jeg kommer tilbake....

Karianne og Kaija kom til Kapelløya for å invitere oss til frokost, men vi var mette på brødskiver allerede gitt.

Endelig ved fiskerbryggai Kristiansand, og i Kristiansand er det jo alltid fint vær, så også idag...når vi kom i hvert fall...

Godt mottatt av Harald og Kari og andre sommerturister ble vi. De fleste skjønte vel ikke hvorfor Harald løp rundt med flagg og ari tok masse bilder, men det forklarte Harald så da ble det applaus og store greier.

Verdens koseligste kjøkken, og verdens beste.....:-)

Så man har motstrø på Sørlandet også altså - Dag 53

2010-07-02T20:26:00.002+02:00

Joda, natten ble så der. Riktignok hadde vi rundet neset. Riktignok lå vi på en av mine favoritt øyer og riktignok var vi nå igang med "sjarmæretappen". Men når man ikke har ett liggeunderlag å ligge på blir natten ikke så flott som man hadde drømt om. For tro meg, det var ikke bedre før, det var verre. Og det kan jeg med 100% sikkerhet si etter å ha tilbragt natten på to isbjørn underlag, dere vet sånne ruglete. Vi har dem vcanligvis nede i kajakken og som dørmatter i teltet, men i natt måtte de opperere som det de er lagd for - liggeunderlag. Men den oppgaven taklet de dårlig. De lå riktignok helt stille som liggeunderlag skal, men ikke noe mer gjorde de. Tilbød ikke noe varme, ikke noe mykhet, bare steinhard hardhet. Jeg vrei på meg jeg vendte på meg, jeg snudde meg og jeg vrein meg igjen. Om jeg var i ferd med å sovne,ble jeg "vekt"av papsen som sov tungt og pustet høyt og gjorde meg misunnelig. Jeg må uansett ha kolapset engang for jeg ble revet ut av søvnen klokken fem da vekkeklokken ville ha oss opp. Og om det har knaket i ryggen min før så var dette som å knuse de fem siste knekkebrødene vi har igjen. Oooo smerte. For første gang i mit liv var det å stå opp klokken fem istedenfor å sove videre en befrielse. Og nye opplevelser skal man ikke kjimse av.

Men frokosten ble spist mens ryggen ble mykt opp og trøstet med at det kun skull være denne natten....vel slik skulle det ikke gå....For i liggende stund ligger jeg på de samme tynne fillene og ryggen verker allerede....

Men ut fra Våre seg vi. Planen igår var å gå på yttersiden av alt og snareste veien til Kristiansand. Men så var det dette været som alltid skal ha siste ordet. Så med nok av vind og bølger midt imot valgte vi å gå innenfor Hille. Og etter over to timer kom vi til sundet mellom Ramsøya og Hille. Da hade vi padlet 8 kilometer. Så hvis vi padlet raskest igår, padlet vi saktest idag. Så vi i land for en kaffekopp og en Japp for se om det hjalp. Vi la oss sågar litt ned i gresset og bare så opp på himmelen og det gjorde godt. Gjorde ikke så mye med vinden, men jeg lurte litt på hvorfor man ikke liger mer i gresset å slapper av engentlig. Vi ble liggende der så lenge at vi tok lunsj numer en også.

Da bestemte vi oss for å padle til Mandal, koste hva det ville koste. Og det kostet. Vi ser av kommentarene på bloggen a vi har blitt observert der vi passerte Sevika. Kan ikke ha vært ett imponerende syn, for vi lusket oss fremover motvinden og fremme i Mandal hadde vi kun klart nye 4 km/t i timen. Men solen skinte og vi skulle handle og poste ting,så vi var i godt humør.

Og sannelig tok vi turens første bryggelunsj. Baguette på kai kanten i Mandal var meget deilig. Vi lettet kajakken for masse ull undertøy, to tørrdrakter og noe lesestoff. Men vi fylte den med masse mat og sjokolade så vininga gikk opp i spinninga.

Vel forsynte og ved godt mot satte vi kursen videre østover. Nå skinte solen enda mer og vi svettet og koste oss og ble stadig vekk passert av disse bølgeentrepenørene. Pappa kjefet og bruklte seg på flere av dem, men skal han forsette med det til vi kommer hjem vil han ikke ha stemme igjen. For disse bråkebåtene vil forsette å være der resten av dagene vi har igjen av turen.

Vi padlet igjenom Tregdesundet. Flott lekkert sted og enda mer sørlandsidyll. Men nå hadde vi medstrøm gitt og vi lå i seks kilometer i timen. Herlig. Vinden var i mot, men det gikk så mye fortere at vi tilslutt kom frem til Hærholman. Her hadde vi fått tips om ett lekkert teltsted og sanelig fant vi det. Og flott var det. Snurringsen er fortært og vi får vel snart gå å legge oss. Kom altså ikke til mitt nye ligeunderlag, men vi la bak oss 30 nye kilometer.

Urban lunsj, men uten caffelatte, altså....overgangen fra pulverkaffe kan bli for voldsom.

Papsen på vei inn i vika på den veste Hærholmen. Herlig leirplass.

Siden det var så mye knott og lite dekning igår ble det ikke bilde av Lindesnes, så her er fyret og fyrene.

Vi listet oss ikke forbi Lista og vi raste forbi Lindesnes - Dag 52

2010-07-01T20:47:00.000+02:00

Idag tok jeg igjen mitt eget kajakkkjølvann når vi kom til teltplassen vår på Våre øyene. Påsken for ti år siden var jeg innom her på en liten overnattingstur, før jeg padlet tilbake til Kristiansand. Fra Kristiansand går kjølvannet mitt helt til Gøteborg. Så nå har jeg altså vært på kajakktur fra Tromsø til Gøteborg fordelt på ti år. Utrolig artig, kanskje mest for meg :-)

Men dagen har jo vært så mye mer. Vi våknet i bryggerhuset oppe på Hummerås i femtiden. Spiste og pakket oss ut og lusket oss ned til kajakkene våre. Disse ble fylt og vi satte avgårde mot Lista. Retningen ble satt rett mot neset utenfor Lista fyr og vi fartet avgårde. Etter to timer og ti minutter ankom vi Vestbygda rett etter fyret og hadde da padlet 14,5 kilometer. Et meget brukbart snitt kan man si. Mulig det er de to avslappende dagene på HUmmerås som er grunnen, men vi skal ikke glemme våre gode venner Medvinden og Medstrømmen heller. Den ene pustet fremover mens den andre dyttet oss bortetter.

Så var det jo bare å følge Listalandet, og hei hvor det gikk. Vi raste fra bølge til bølge, vi fartet forbi nes og vakre sandstrender. Ja til og med en seilbåt slet med å holde følge med oss der den sløret seg bortetter langt der ute.

Så passerte vi innseilinga til Farsund og satte over mot Ullerøya. Der ble lunsj nummer to tatt, mens vi så tre polske snekkere arbeidet med restaurering av ett gammelt hus. Herlig å ligge sånn og se folk arbeide. Vi hadde da satt ny etapperekord etter å ha padlet 36,5. Noe som ga oss over 7 km/t i snitt siden sist pause. En av hytteeierne sa at det kunne være litt bøst å runde Lindesnes, men vi brydde liksom ikke helt. Vi ville runde det, så vi satte avgårde mot Korshavn. Raste forbi mens papsen hilste så kjekt på noen lettkledde flickor og vi ankom Austre Seli for en siste rast før vi gikk over. Her fikk vi også med oss en lite kystkulturmuseum.

Så begynte dagens mest spennende kryssing. Og etter noen minutter så steg fyret frem. Lindesnes fyr. Ett sted jeg har vært mye. Dykket, vandret og sett, vært turist, lest bøker i le av steinblokker og alltid sett ut på havet og lurt på hvordan det ville være å padle der nede. Og nå var jeg her. Sammen med pappaen min. Vi tok bilder, vi filmet og vi var glade. Dette er det siste store delmålet vårt før vi kommer til hovedmålet. Så dette var stort for oss.

Vi tok turen innom fyret også, feiret med is og Kvikk Lunsj (de hadde ikke Japp) før vi dytte avgårde igjen. Nå ble Våre øyene satt som mål og hit kom vi etter å ha padlet totalt 61 kilometer idag. Været var og er forsatt knall godt. SOlen er i ferd med å gå ned bak en liten kolle, så jeg får flytte meg litt for å nyte disse deilige solstrålene.

Pappa har også byttet skje å spise med. Dette bestemte han seg for på dag to, at etter Lindesnes skulle han spise med den røde skjeen. Så idag har det altså skjedd store ting.

Så får vi rette opp en stor skrivefeil igår. Jeg skrev at det var første fiskemåltidet vi fikk, men det er jo helt feil. Det er det andre. SÅ lett kan man glemme laksemiddager man får servert på Ørlandet altså.

Beklager at det ikke er bilder idag, men det er dårlig dekning og en milion knott....dårlig kombinasjon

Den gode og lange nattesøvnen - Dag 51

2010-06-30T20:48:00.002+02:00

Joda vi hadde riktig så hyggelig i går og klokken bikket vel midnatt før jeg lukket øynene og sovent som en stein. En myk og deilig madrass var herlig etter gårsnattens kamp mot badeballen jeg da lå på. Kun to til fire netter igjen på den så får jeg ny.

Men vi kjenner at kroppene er instilt etter padlerytmen så vi våknet de første gangene i halv seks tiden, seks tiden og halv sju tiden. Men vi ville sove lengre og vi ville ligge i ro så lenge som mulig. Og vi klarte det godt. Utrolig hva man får til bare man prøver hardt nok. Men tilslutt sa ryggene vår ifra om at vi ihvert fall måtte bevege oss litt om ikke stå opp. Og hvordan bevege seg uten å stå opp? Aner ikke, så vi sto opp vi.

Kulingen vi hadde trodd vi skulle våkne til var ikke tilstede her oppe hvor vi sov så vi skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, men etterhvert hørte mer en "suset i fra fura som sist" for å si det sånn. Løvtrærne rislet godt ifra seg. Svein, Steinar og pappa tok seg en butikktur og skaffet ferskt brød til oss alle og det ble servert deilig frokost med ferskt brød og deilig kaffe. Herlig herlig.

Etter frokost kontaktet Svein "Agder - Flekkefjords tidene" og vi møtte ett herlig fyrverkeri av en journalist for ett intervju nede på kaia. Det ble ett rtiktig så morsomt intervju synes alle vi som var der.

Hjemme oppe på Hummerås hadde Agnes og Ingrid skaffet ny fisket torsk og det ble gjort klart til ett herlig fiskemåltid. Vårt første fiskemåltid på turen faktisk, og ett vanvittig godt ett også da. Fisken smeltet på tungen, potetene hadde helt riktig hardhet å bite i og "eggesmørret" var en nytelse å ha over fisk og poteter. Og når dette toppes med jordbær og is er livet rimelig nært opptil perfekt.

Vi takker Agnes,m Steinar, Ingrid og Svein for to herlige dager her oppe. Pappa definerte vårt vertskap som noen gode venner før vi kom hit, selv håper jeg at jeg kan gjøre det samme etter disse to dagene.

Men nå kjenner vi at kroppene våre gleder seg til Listalandet og Lindesnes. Værmeldingen for de kommende dagene er gode og vi er ved godt mot og klare for å runde neset og komme seg in til Kristiansand og kjentfolk der, og ikke minst nytt liggeunderlag for Magnus

Frokostkroken med ferskt brød og nytrukket kaffe.

Svein, Steinar og Magnus nyter nok en is,mens vi venter på fyrverkerijournalisten som skulle møte oss. Bildet tatt nedenfor butikken i Rasvåg. Har du muligheten i sommer så ta deg en tur hit og til Hidra.

Hotell Hummerås - Dag 50

2010-06-29T22:55:00.002+02:00

Ja sannelig begynte vi på uke nummer åtte idag. Og hvilken start det skulle bli, men la meg først fortelle litt om natten, for den var ikke spesielt preget av mye søvn. For som nevnt i forrige innleg ble liggeundrelaget mitt ødelagt igår. Tre sånne avskilte kanaler med dun hadde gjort seg om til ett med det resultat at jeg hadde en svæææær pølse med luft midt på madrassen mens det ikke var mye luft å hente ute på sidene. Så der gikk nattesøvnen min. Og papsen fikk heller ikke sove og forsøkte å lese seg i søvn tre ganger uten hell. Mulig at det faktum at det var 25 grader i teltet kan ha hatt en finger med i spillet om vår dårlige nattesøvn.

Klokken pep klokken fire, men vi klarte å sove litt ekstra så vi sto opp klokken halv fem. Været var bra og vi gledet oss til å padle videre. For vi skulle på middaginvitasjon på Hidra i kveld så inspirasjonen var stor der vi padlet avgårde.

Men vi hadde ikke kommet lengre enn rett utenfor bukta da vi ble omsluttet av tåke. Landet lå rett innenfor oss, som et spøkelses landskap og utenfor oss var det bare grøt. Så vi valgte å padle langs land, men måtte jo kryse noen små viker, men kom oss over og fikk atter landkjenning. Pappa hadde kraftige optiske illusjoner og følte at han padlet i nedoverbakke hvis han så ut mot havet og at han padlet i oppoverbakke når han padlet mot land. En merlkelig følelse som forfulgte han så lenge tåka blei liggende. Så som dere skjønner forsvant tåke etter en stund, men hva skjedde da? Jo vi blei klar over at vi padlet i motstrøm. Og ikke en hvilken som helst motstrøm, en skikkelig kraftig en var det. Vi padlet og padlet og følte at ingenting skjedde. Vi kjempet hardt for hver meter vi fikk lagt bak oss, og når vi gikk til lands for lunsj etter fire timer hadde vi padlet 16 kilometer. Noe som gir oss ett snitt på 4 km/t. Så kort med ett så høyt forbruk at energi var deprimerende.

Men det er utrolig hva tre skiver med brød kan ha for effekt. For etter lunsjen passerte vi Jøssingfjorden og da slapp strømmen. Ikke bare slapp den snudde også. Nå logget vi mellom åtte og ni km/t. Snakk om forskjell alle himmel og helvete. Vi raste avgårde og vinket farvel til Rogaland etter en lite "hule tur i kajakk" akkurat i inløpet til Åna-Sira. Spennende. Vi har nå padlet igjennom åtte fylker og har nå bare fire igjen.

Kysten videre forsatte som den slapp i Rogaland, høye svaberg/fjell/berg rett opp fra havet. Få om ingen landingssteder og vi krysset fingrene for at en uanmeldt vestlig kuling ikke skulle komme. Hva vi da skulle ha gjort må fuglane vite....

Vi kom etterhvert inn i Hidrasudet og tok den herlige lille kanalen som splitter Hidra. Endelig den første smaken av sørlandet. Små hvite sørlandshus som perler på en snor bort etter. Jeg ble varm om hjertet og gledet meg til resten av Agder fylkene.

I Rasvåg så vi vår vert Svein Hauge løpe med vinkende armer mot flytebryggen. Og vi mot han. Etterhvert kom resten av verstskapet også, Agnes, Steinar og Ingrid. Og det ble ordnet med garasje for kajakkene på sikker plass og vi fikk dyttet en is i magen på en to tre og utstyret ble kjørt opp med bil. For sjekker dere spotten vi har sendt idag ser dere at den siste kommer fra høyt over havet. For nå ligger vi innlosjert i bryggerhuset oppe på Hummerås på Hidra. Dette er barndomsferiestedet til Agnes og huset er fra 1780, så her er det fasinerende å være. Og ikke minst er deilig å være her. For vi har fått sitte på stoler igjen og vi har fått servert ett herlig måltid med biff stroganoff, poteter og salat, etterfulgt av is med masse frukt og så toppes alt dette med en runde nydelig kake og kaffe samt daim-sjokolade..... Ai ai ai kan en kajakkpadler be om mer? Ett klart og rungende NEI farer fra våre lepper.

Nå skal vi snart legge våre kropper på noen madrasser og sistnatts strabaser på liggeunderlaget er snart glemt. Så passer det seg sånn at det er meldt masse vind i morgen, riktignok rette veien men litt vel mye, så da tar vi sannelig en dag til i dette behageliget stedet. Vi fikk bare ruslet litt i Rasvåg idag så vi gleder oss til ett museum samt å vandre å se på denne "første" sørlandsbyen vi har kommet til.

Vi kan legge oss vel vitende om at dagens kilometer fangst endte opp på 40 kilometer. Det betyr at den siste økta på litt over tre timer ga oss ett snitt på ca 8 km/t og det klapper vi oss selv annerkjennede på skuldra for.

Trolsk stemining den første timen.

Herlige å padle i slik.

Herlig kanal som skiller Hidra i to.

Verstskapet i asvåg representert med Svein Hauge.

Nydelig mat og meget høy stemning

Kong Brødhue rir igjen - Dag 49

2010-06-29T17:39:00.003+02:00

Skrevet 28.06, lagt ut 29.06

Joda dette skulle bli dagen da jeg padlet i en tung depresjon. For Kong Brødhue var tilbake og erobret nye områder. Jeg heter nå KOng Brødhue av de 14 fjorder. Hvorfor spør du? Av samme grunn som da jeg ble kronet som Kong Brødhue. Jeg klarte å avmagnetisere minnebrikke numer to! Hvordan spør du? Av samme grunn som sist. Jeg klarte å legge GPSen på solcellepanelet. Hvordan går det an å være så dum, spør du? Aner ikke svarer jeg. Men når det ble oppdaget ble det sendt ut noen velvalgte gloser over sand og strand og store deler av Rogaland. Så mange fy ord har vel sjelden jallet mellom holmene innenfor Eigerøya.

Jeg var altså så forbannet at papsen valgte å padle i stilhet og på en padleåres avstand for sikkerhets skyld. For selv om det ikke regnet i det hele tatt idag, har det ligget en svart sky over meg i hvor lyn og torden har regjert (sånn som man ser over onkel Skrue når han er sint). Så papsen gjorde nok rett der vi padlet i ytterst stillhet mot Egersund. Stilheten ble bare brutt hundrevis av ganger da jeg slapp ut "åååå hvor dum går det ann å bli" etter fulgt av et "åååh herregud altså"....Og hvor morsomt og enkelt er det å navigere etter ett 1:250.000 kart? Ikke så veldig morsomt og heller ikke enkelt, men frem kommer man.

Så vi fikk lagt til på ett dårlig sted innest inne i Egersund, bært kajakkene opp og skiftet og kom oss på Coopen. Det ble handlet trøste is og en porsjon Bertas smurte lefser og etter lunsj var skyen blitt bare grå og lynet og tordnet hadde forsvunnet. Men irritert på meg selv, ja se det var jeg ja.

Husker av overnenvnt grunn ikke så mye av padlingen inn til Egersund, men pappa sier det var fint, og jeg stoler på han.

Det var jo meldt vind midt imot oss og det fikk vi bekreftet når vi kom ut fra lunsjen vår. Og det ble fort klart at guttene ikke skulle komme så veldig langt idag, men hvor langt? Ja hvor lenge gidder man å slite seg frem, bruke dobbelt så mye krefter som vanlig for å tilbakelegge en tredjedel av vanlig distanse? Ikke særlig langt, men alltid litt for lenge egentlig. Men vi kom oss til ett sted som het Stapnes og her var det en bukt som lå i le. Jeg hadde ikke store forhåpninger om å finne einede steder å gå i land siden alle naustene sto plassert 20 meter over vannet. Men vi fant en liten stø og klarte å sette føtter på fastlandet igjen. Snakket med en hytteeier og han sa at "joda for meg kan dere gjerne ligge der, men grunneieren er av den litt kranglete typen så jeg kan ikke love noe". Men vi heiv nå opp teltet og håper på det beste. Men i skrivende stund passerer flere hytteeiere og sier det samme om fyren. Men vi ligger i skjul bak en fjellknabb så kanskje vi får ligge i fred. Og når blir ett området gjødslet mark, og dermed definert som innmark? Holder det å si at siden sauene driter der så er det gjødslet eller må bonden faktisk gjøre noe aktivt selv? Altså ikke gjødsle med eget materialet, men kjøre ut noe og gjøre det regelmessig. Vi tenkte å ta oss en spasser tur til en tyskerfestning vi så, men ble stoppet av et skilt som definerte området videre som kulturbeite, og siden det var gjødslet så var det innmark og ingen fikk lov å gå her om sommeren og kun når det var frost på marka eller noe sånt. Det kan da ikke være sånn friluftsloven var ment å virke????

Vi padlet kun 18 kilometer idag og det er ikke mye, men det holdt idag. Den gråe skyen over meg ble nesten hvit helt til jeg skulle sette meg i liggeunderlag stolen min. Hadde lagt merke til at den hadde løsnet litt i skjøten mellom kanalene, men ikke trodd at det skulle få følger. Så når jeg slengte meg ned kom det ett kjempe smell og limingen mellom to kammere med dun løsnet og jeg har nå en kjeme kul i midten av madrassen. Joda, en kjempe dag. Så Kong Brødhue kommer dere nok til å høre mere om.

Vi satser på tidlig kveld og tidlig morgen imorgen og at vi bare padler til Hidra, der venner av papsen har invitert oss på besøk. Og vi gleder oss.

Plassen vi fant i Egersund.

OK, så hadde vel noen hatt rett til å kaste oss vekk, men vi blei værende vi og sov riktignok dårlig men det gikk.

Jæren i ett jafs - Dag 48

2010-06-27T21:34:00.003+02:00

Joda, alle menneskene som vi så på Rott igår var der fordi det var Rottdagen. Og de som ikke dro de valgte å bringe festlighetene over i "dagen etter rottdagen". Så vi prøvde å sovne til Hellbilis og Mods i bakgrunn, festutrop og mye annet. Samt at det var 22 grader i teltet, vinden rusket i teltduken og forholdene lå absolutt ikke til rette for en tidlig nattssøvn.

Så vi var meget trøtte da klokken pep i tre tiden. Pappa svarte bare at det var alt for mørkt til å stå opp, så jeg ga han tretti minutter til som vi begge utnyttet til litt seriøs dyp søvn. Men halv fire var det ingen bønn. Opp og hopp. Og kvart på seks var vi i båtene. Rundet vestspissen av Rott og satte kursen mot Feisteinfyr. Derfra videre rett mot Jærens Rev. Og hvilken dag det skulle bli. Havet bare roet seg og roet seg for hvert padletak vi tok. Etter tre og en halv time rundet vi Jærens rev og surfet elegant inn på stranden for lunsj nummer en, eller frokost nummer to om du vil.

Solen skinte og vinden ble mer og mer fraværende. Jeg padler forsatt i tørrdrakta mi, og det er helt perfekt i kajakken, men blir litt klamt på land. Men når solen varmer så klager ingen.

Etter sjøsetting var kursvalget enkelt. Følg stranda sørover. Så det gjorde vi. Passerte Obrestadfyr, der min søster holdt på å bli blåst på havet under en sykkeltur for snart tretti år siden og vi passerte stedet jeg ble blåst av sykkelen på samme turen. Så du kan si forholdene hadde forandret seg på disse årene. For som sagt, for hvert padletak ble havet blanker eog blankere.

Vi kom til en molo ved Madland og svingte inn der og tok til takke med en litt dårlig landingsplass, men ett flott bord å spise ved ble erstatningen. Mange folk, både turiste rog lokale hadde funnet veien ut i solen og alle satt der med ett smil om munnen mens kroppene våre ble litt mer sommerfrikse.

Vi hadde nå padlet 42 kilometer og hadde siste økta igjen. Og kursen var den samme, landskapet også. Men for ett landskap også da- Har alltid likt Jæren fra bil, nå også fra kajakk.

Vi passerte Sirevåg langt der inne og kom inn i området kalt Fjordane. Her ble etter hvert en leirplass observert og vi satte opp teltet to ganger idag fordi vi fant ut at det er meldt dårlige vær og feil vindretning i morgen. Vi endte opp med 62 kilometer idag, og det synes vi var nok. Vi hadde faktisk en lunsj nummer tre i kajakkene i det vi passerte Sirevåg. Når vi gled inn på stranden hadde vi vært underveis i over tolv timer, ti av timene var i kajakken.

Solen har altså skint i hele dag og det ser ut til at det skal være sånn at en solskinnsdag blir belønnet med en regnværsdag. Så det blir spennende å se hvor morgendagen bringer oss.

Så gla blir pappa når solen skinner og vi er på Jærens rev og tar lunsj.

Ikke helt misfornøyd jeg heller.

Umulig å få det bedre.

Sjeldent speiler vel båter seg så godt som idag.

joda....

Blant rådyr og seler - Dag 47

2010-06-26T18:33:00.004+02:00

Joda idag har vi sett begge deler. Og rådyr er kanskje ikke så spesielt å se, men svømmende rådyr 50 meter foran kajakkene våre var i hvert fall en ny opplevelse for oss begge. Det skjedde rett etter at vi hadde forlatt leiren vår i halv ni tiden og var innenfor Geitungen fyr. I et lite trangt sund så vi en rar ting i vannet. Kunne ikke være fugl pga ørene og ikke ei bøye (mye av samme grunn, men også fordi den flyttet på seg). Så så vi at det måtte være ett rådyr, og opp på øya kom det og skvatt da det tittet seg tilbake og så to padlere passere forbi. Joda dette lovet å bli en god dag (sist vi følte det på samme måte, blei dørge kjedelig, men vi satset på at idag skulle det bli bra).

Og vi startet friskt med 13 kilometer havkryssing over til Kvitsøy. Litt lengre enn ut til Røvær, men så så vi øya hele tiden, godt representert med radiomastene der ute. Selve overfarten forgikk uten de store hendelsene og vi danset med bølger og dønninger i to timer før vi var over og kunne begynne innpadlingen til Kvitsøyhamn. Vi skjønte fort at dette var ett flott flott sted å padle. Fant oss ett sted å legge til og vandret til butikken. Handlet og gikk tilbake til kajakkene. Solen hadde nå tittet frem og vi nøt varmen som omsluttet oss.

Lunsjen ble fortært, mens papsen hev alt han hadde av vått tøy, etter strandsurfingen igår, til tørk. Vi skeiet litt ut til lunsj og avsluttet med Bertas smurte lefser. En velsignelse av noen smurte lefser, med sukker og kanel må be.

SÅ padlet vi sikk sakk blant holmene og øyene sørover på Kvitsøy. Å herregud så morsomt. Ett vell av øyer og trange sunde og morsomme passasjer. Hadde jeg bodd i Stavanger og omegn, hadde nok dette vært ett hyppigt besøkt sted for meg.

Når vi passerte den siste holmen begynte ett nytt havkryss på 13 kilometer over til Rott. Og det var her på denne kryssingen at jeg plutselig ble var to selhoder 1o meter fra kajakken min. EN mamma sel og en selunge. De lå der med hodene høyt over vann og så på meg. Mamma selen hadde nok hørt de gamle selene fortelle om hva sånne kajakkpadlere gjorde mot seler på Grønland før, så hun lot segsynke litt ned, mens selungen forsatt var uviss dette. Så den holdt ut og var kun to meter fra kajakken til pappa når han kom. Pappa snakket til han og selungen så på han med sine Greenpeace øyne og det hele var en stor opplevelse.

Vi padlet inn til Rott etterhvert og så mange norske flagg vaie i vinden, og det krydde av folk på vei ned til havnen. Der ble to svære gamle fiskeskøyter fylt opp av folk og de dro avgårde. Vi lurer enda på hva det var for samling folk, men kaffetørste og klare for leirslaging som vi var brøy vi oss ikke med å spørre. Vi fant heller en gressflekk og gjorde leir der.

Så nå skinner solen på oss, vinden blåser rett inn i leiren, men med svarte klær og topplue er det sommerlig og varmt her.

Vi endte opp på 36 kilometer idag og planlegger en ultratidlig kveld og en enda tidligere morgen i morra. Da begynner vi på Jæren og reven passeres ettet ca to mil. Joda vi er spente på de kommende dagene :-)

Et bilde som Dag tok når han var ute å møtte oss på overferden til Røvær.

Lunsj i Kvitsøyhamn. Full tørk!

Pappa har nettopp lært å drikke fra en camel-back slange.

Flott dag på havet.

Surf's up - Dag 46

2010-06-25T21:59:00.002+02:00

Om vi har skrevet at det har vært hardt å stå opp i tidligere innlegg, var det ingenting mot hvor hardt det var i dag. Tror vi hadde fått låne Røvær sin behagligste dobbeltseng. Jeg ville alt annet enn å stå opp, men når papsen kommer og sier at ELin og Dag har gjort ferdig frokost og alt er klart, ble det litt enklere. Så vi satt i sju tiden og spiste nydelig frokost, med kokte egg og det var ett utrolig godt hjemmelagd plommesyltetøy, jeg ikke klarte å få nok av. Beklager Elin om jeg var blitt litt i overkant husvarm og spiste opp alt, men det var utrolig godt. Ferkst brød var det og kaffe også.

Vi skulle gjerne ha vært lengre på Røvær. Gått en tur, sett litt mer. Det finnes kun en bil der ute. Der er litt breie stier å gå på, og man formelig kjenner at hjerterytmen finner ett nytt og behagelig tempo der ute. Og når man tenker på at det kun er 25 minutter med hurtigbåten utfra Haugesund, er Røvær lett tilgjengelig for de som vil ut i havet og slappe av. Leie seg inn på vandrehjemmet, leie en kajakk hvis man vil det eller være "fotturist" og gå rundt å vandre. Jeg håper inderlig at jeg er så smart at jeg returnerer til Røvær om ikke all for lang tid. Og vi anbefaller alle som vil høre på oss å ta en tur ut. Vi fikk ikke padlet så mye der, men det var trange sund, dramatiske holmer og du var samtidig midt ute i havet. Joda, Røvær er ett flott padlemål for de fleste.

Vi takket vertskapet for gjestfriheten og vinket farvel i halv eleve tiden. Vi krysset over til Feøy. Også dette ett utrolig flott og sjarmerende sted. Vi fant turens trangeste sund her og det var morsomt å padle der. Tok ikke mer enn en time fra Røvær, så er du trygg i kajakken din og er på Røvær for noen dager, ta deg en tur over hit og utforsk litt også.

Derfra padlet vi rett mot Haugesund lufthavn og videre nedover på yttersiden av Karmøy. Været var lett vekslende kan vi si så vi hadde det helt OK. Sikten forsvant litt av og til, men aldri så mye at vi ikke så land. Vi fant noen holmer hvor vi tok lunsj nummer en mens det var litt opphold. Så var det mye morsom padling vi fikk. Padlet innom Veavågen blant annet og masse holmer utenfor der.

Etterhvert begynte dønningene å bygge seg opp. Det har jo ikke vært noe som har stoppet dem siden de oppstod ett eller annet sted langt langt der ute, så det er ikke rart at størrelsen blir imponerende. Og med den ruskete og bratte kysten Karmøy har ut mot havet, fikk vi masse refelekssjø også. SÅ vi padlet langt langt ute, men etter nesten tre timer ville papsen inn for kornlunsj.

Så når mannen så en sandstrand bar det inn dit. Og vi inn mot Ferkingstad og stranden nedenfor der. Hvor tror du det bryter minst spurte pappa. På andre siden av Karmøy hadde vært riktig svar men jeg sa til høyre der bort og vi dit. Og pappa først. Og hei hvor det gikk. Fattern fikk en kjempe dytt av en av disse langveisfarende dønningene som hadde som eneste livs oppgave å dytte fattern slik at han raste inn mot stranden, blei tvunget sideveis innover og dyttet oppover sanden. Jeg skulle jo komme etter, men lå og roet det hele litt utenfor surfesonen....trodde jeg for der brøyt det ei bølge, raste over hele kajakken og fylte cockpitten med vann. Det var da jeg skjønte at de bølgene jeg hadde hatt før når jeg landet på en strand var for krusninger å regne. Så nå slutter jeg med å ta av spruttrekket før jeg sitter på sanden. Men med kajakken full av vann, blei også jeg kjent med en av disse "dødsdønningene". Den løftet meg opp i rompa og sendte meg i en rasende fart rett inn mot kajakken til pappa. Hadde jeg truffet den hadde enten hans ror eller min baug gått adundas, men jeg gikk klar med kortets mulig margin gitt.

Vi kom oss inn, selvom de som måtte ha sett oss sikkert lo godt. Etter lensing av kajakkene og lunsj bar det ut igjennom disse bølgene, og det er jo en mye enklere oppgave gitt. Men ute på havet hadde dønningene ventet på oss og vi blei løftet opp og sendt ned om hverandre. Og det blei langt å padle idag, men tilslutt rundet vi inn til venstre og SKudeneshavn. Her har vi funet en rekke med noen vanvittig store trær som gir oss vindskydd og satt opp teltet. Middagen er fortært og en 200 grams Nidar Bergene sjokolade er på full fart ned til samme sted middagen havnet.

Vi padlet 40 kilometer idag og er fornøyd med det.

I morgen er det over til Kvitsøy og sikkert litt nærmere Jæren også.....

Brygga på Røvær og vandrehjemmet i det røde bygget. Flott og sjarmerende sted.

Herlig trange passasjer på Feøy.

Pappa på vei videre...mot Tønsberg og sommer....

Dagens leir. Ikke av de verste, men for første gang føler jeg at det er litt mørkt i teltet....men som pappa sa "det går jo mot mørkere tider".

Ute der havsulene svever - Dag 45

2010-06-24T23:42:00.001+02:00

"Du må si ifra om du vil snu" roper jeg over til pappa. Regnet plasker rundt oss og han representerer det eneste som er å se i 360 grader. Foran oss er det bare hav og ett meget lavt skydekke. Bak oss kan man kun se det samme. Vi sitter altså omgitt av hav over alt. Jeg kaster nok ett blikk på kompasset og ser at vi holde 220 grader, kursen GPS ba meg holde og også den eneste referansen jeg har for en stødig kurs, siden alt der fremme er grått.

"Nei jeg vil ikke snu, jeg vil dusje" hører jeg papsen rope tilbake. Og jeg skjønner at her er det bare å forsette mot bølgene som kaster seg over oss og mot vinden som blåser skjegget nesten tørt før neste regnskyll fukter det igjen. Jeg tenker for meg selv at det må da finnes tusenvis av dusjer like bak oss, kan det være verdt å padle eleve kilometer mot vinden for en dusj?

Vi er på vei til Røvær. Eleve kilometer ute i havet sørvest for Ryvarden fyr, altså ute i havet utenfor Haugesund ett sted for dere som trenger t-skje. Vi er på vei til en invitasjon vi fikk 16. mai og som pappa har gledet seg til siden. Vi skal ut til Elin og Dag som driver vandrehjemmet der ute. Vi er invitert til å ta en dusj, få en middag og ikke minst få sove i en seng. Og vi gleder oss.

Men før vi sitter der og roper til hverandre har vi padlet tretti kilometer siden vi sto opp. Vinden har jobbet litt imot oss kan man vel si, men vi har nå kommet oss frem og vi passerte Ryvarden fyr i to tiden. Der prøvde vi å kome oss i land for Kjell Pettersen skulle ta seg en sykkeltur ut dit for å si hei. Men så er det dette fylket Hordaland da. Også her var det umulig å komme i land så vi måtte slå fra oss de planene og heller padle inn mot noe annet. Så der ute sto Kjell i regnet og ventet forgjeves. Men vi fikk ringt etter hvert og sagt i fra og unnskyldte oss med landingsforholdene i fylket. Kjell lovte å ta dette opp med de ansavarlige. Men noen værprofet vil Kjell aldri bli, for ikke før hadde han kommentert at det i hvert fall hadde sluttet å regne, startet en skur som skulle vare i nesten to timer.....

Vel vel, vi satte oss i kajakkene og begynte altså på turen over til Røvær. Og etter hvert forsvant som dere har lest alt som var av land rundt oss. Det var bare oss to og milevis med hav føltes det som. GPSen fortalte oss at det skulle ligge noe der ute i retning 220 grader så vi stolte på det. Så her satt vi da, som ekte havpadlere, på vei til å sette vår fot i Rogaland og på Røvær. Vårt sjuende fylke, og vi har store forventinger til dette fylket altså. En av turen største utfordringer, Jæren ligger innenfor dens grenser. Men det tenker vi ikke på der vi kaster oss fremover. Sjøsrøyten står og vi ser enda mindre land enn vi gjorde sist. Vi sjekker GPSen med jevne mellomrom for å se hvor langt vi har igjen og konstaterer at vi holder alt frta 3 til 5 km/t. Men hva ser vi der ute? Er det ikke en båt? Og om så, hva i all verden gjør ett menneske ute i en båt her ute, det kan jo være farlig tenker vi. Båten svinger litt, slakker farten og gjør tegn til at den skal stoppe. Joda vi skal begynne å forklare hvor vi skal og hvorfor, da det viser seg at det er Dag som er på jakt etter oss og som skal lose oss inn til rett havn. Forsatt ser vi ikke land.

Men etterhvert så åpenbarer det seg noe der i skodda som kan være land, og vi kommer nærmere og i hvert fall jeg synes det er utrolig spennende å padle inn den samle åpningen inn mot Røvær. Taggete berg som stikker opp på begge sider, og jeg venter at en vikings skal hoppe frem fra neste stein. Utrolig flott å komme inn med tåka hengende så langt nede.

Og det skal bli enda finere for det åpenbarer seg en flott havn med vandrehjemmet sentralt plassert med en perfekt flytebrygge til kajakker. Og der står også Elin og ønsker oss velkommen. Det er fult på vandrehjemmet så vi blir sannelig invitert hjem til middag og overnatting. Snakk om gjestfrihet. Dusjet får vi gjort og vasket tøy. Så blir vi servert nydelig pastamat med hyggelig selskap. Joda, turen i motvind og blest var virkelig verdt det. Og pappa har gjort rett der han har gledet seg i over en måned til dette besøket.

Kilometertelleren endte på 43 kiometer og samtlige kilometer var i motvind, og tretti av dem i mer enn nok motvind. Så vi kjenner at musklene har fått kjørt seg litt idag.

Vårt herlige vertsskap, Elin og Dag

Slipp tørrdraktene fri, det er sommer - Dag 44

2010-06-23T19:13:00.002+02:00

Joda imorges var himmelen knalle blå og vi kjente at dette kom til å bli en herlig dag. Så frem fra de innerste kroker i kajakken kom padlejakken frem samt noen lette bukser. Og sannelig var det lurt. For, for en dag. Det har vært skikkelig sommer her. Vår dyttevenn har dyttet oss fremover også så alt har vært skjønt.

Første stopp ble Bekjarvik. Og har fortøyde vi oss til en brygge. Utrolig kjekt. Tørr opp og tørr ned. Men før vi var nede igjen hadde vi handlet samt tidenes største kule is. Tre gigantiske kuler. Vi var så mette etter på at vi skjønte at det ikke var behov for mer enn en lunsj idag. Bekjarvik var ett nydelig sted altså, og anbefalles for alle båtfarer å ta turen innom. Litt plundrete for kajakkpadlere hvis brygga vi lå ved er full, men da får man gå ett stykke.

Vel, med magen full av melk og fløteprodukter klarte vi å forsette turen. Og turen gikk i flotte omgivelser sammen med vår beste venn solen. Vi måtte stadig vekk ned i vannet og fukte hender og deretter hår og nakke. Herlig. Det er så deilig når det er så varmt at du kjenner det brenner litt i huden....Å sommer du deilige tid...måtte du vare i flere år...eller i hvert fall noen måneder til, men vi har vår tvil.

Lunsjen vi tok ble fortært på høyde med Fitjar, litt vestafor på noen holmer, og den inneholdt sannelig en strand. Og der satt vi og koste oss skikkelig. Lot solen steke våre fiskepuddingvite overkropper, mens brødskivene gled ned.

Ikke overraskende forsatte vi videre sørover. og endte til slutt opp fem kilometer nord for Mosterhamn, på øya Spyddøya (tror jeg det var). Hovedveien går like ved, men solen skinner, vi har tre bukter for oss selv og akkurat nok gress til Villa Hilleberg. Joda, st.Hans aften kan bare komme. Dog har vi ikke sett noen st.Hans bål i Hordalalnd, men det er jo ikke så rart for med så mye skog overalt kan jo alt brenne ned....Vi minnes st.Hans bålet vi så ble lagd i Ålesund og lurer på hvordan det skuet er i kveld.

Kilometerteleren endte på 38 kilometer idag. Helt greit med handling og gigantisspising....

Joda, lekkerbisken....mulig vi er brune på hender og ansikt, men resten er det dårlig stelt med...Og jeg kan forsatt padle litt mer og spise litt mindre ser jeg...

Samme farge problem, men motsatt mat/padlepoblem

Hordaland, du kom sent, men du kom godt - Dag 43

2010-06-22T20:30:00.002+02:00

Joda, vi passerte Bergen i morgen timene etter det vanlige morgen opplegget. Skylaget var grått, men det var atter behagelig i tørrdraktene så vi finer jo alltids noe positivt. Bergen så vi bare på og forlot fortere enn Steinar Nilsen gjorde.

Passerte under Askøybrua og allerde da skjønte vi att om det hadde vært vanskelig med teltplasser i går kom det til å bli enda verre idag. Og stedet vi tok lunsj nummer en var en rullesteinsvik med søppel, ett styrhus og en svær livredningsbåt. Vakkert med andre ord. Men maten ble fortært og vi satte videre.

Og det raste virkleig avgårde. Vi lå enkelt i ni km/t og tok vi i kom vi opp i eleve. Gode deilige medstrømmen som hjalp oss gitt. Padlet etterhvert med Sotra på vår styrbord side og vi fikk snart følelsen av at vi igjen drev med havpadling. Eller i hvert fall luktet vi havet i perioder. Men leirplassene gjemte seg unna. Det samme gjorde lunsjplassene også. Det eneste som ikke gjemte seg var hyttene til disse hordalendingene. Eller landstedene dems. Herregud, vi har begge padlet oppover sørlandskysten noen ganger og trodde vi hadde sett det meste av det meste når det gjaldt store hytter. Men de blir for aneks å regne når man padler her. HERREGUD. Forskjellen er at disse palassene ikke tar noen sandstrender eller potensielle leirplasser, for her er alt steilt og bratt.

Vi lunsjet til slutt litt sønnafor Klokkarvik. Satte over KOrsfjorden og begynte tidlig å se oss om etter teltplasser. Men de uteble. Og som vi harselerte med Hordaland. Her er noen klipp: Vi har passert holmer som er så tett bevokste av trær at det sannsynligvis befinner seg uoppdagede stammer med Hordalendinger der. Sogn og Fjordane blir som ett sanddekt Danmark i forhold til Hordaland. Man burde invitere Hordalendinger til opplevelses sommer på østlandet der de kan klippe plen, gå barbeint og kjenne gress kile mellom tærne. Og flere var det.

Vi passerte etterhvert ei holme som het Store Flatholmen og holmen var den flateste vi kunne observere. Vi måtte inn for å tømme vannet og så i samme omgang etter en leirplass. Men vi lo oss i hjel. Mulig den var flatere enn de andre holmene, men det var jo ikke mulig å få opp teltet i ei myr. Så vi måtte padle videre og vi så for oss i hvert fall en time til i kajakken, og klokken var allerede rukket å passere fem og vi hadde padlet 49 kilometer.

Så vi padlet videre på vår jakt etter noe som kunne kalles ett leirsted. Store forhåpninger hadde vi ikke, så da pappa kom inn i ett sted som het Busepollen og plutselig satte i ett stort brøl trodde jeg han tullet. Men neida. For hva åpenbarte seg? Joda, Hordalands eneste strand og Hordalands lekreste leirplass. Vi var så glade så glade. Så vi i land og teltet opp og plutselig skinte solen også og alt var bra. Hordaland, vi har disset deg fælt idag, men vit at vi setter pris på deg og dine bratte holmer og takker for at vi er så heldige at vi får padle igjennom deg.

Kilometertelleren endte på 53 kilometer idag og vi synes vi er riktig så spreke for tiden. Vi ligger på vest siden av Huftarøy. Skal du ta deg en padletur i området så sjekk ut spotfinder siden til høyre og merk deg denne plassen.

Slik ser det vi har sett av Hordaland ut.

Men så blid og gla blir en kajakkpadler i Hordaland når han finner ett lekkert sted.

Fattern ordnet bål og livet i Hordaland var godt.

Kanopadling i Hordaland - Dag 42

2010-06-21T19:55:00.003+02:00

"Idag har vi bare sett dritt" smeller det fra fattern med ett smil om munnen. "Ikke ett hus jeg ville bodd i, ikke en hytte jeg ville hatt. Og bare løv trær overalt". Jeg kunne ikke annet enn å skartt le og si meg hjertens enig. For vi valgte nok feil lei idag. Men vi hadde så høye forventinger til disse trange sundene, små holmene og alt. Men så er vi nok litt bortskjemt siden vi har padlet store deler av indrefielte av norskekysten. Men alle dere andre som vurderer å padle kysten vår, ikke ta leia der hurtigbåtene går. Gå uttafor Austerheim og Radøy hvis været tillater det, innafor var som å padle i ett kjempe svært ferskvann. Men som vi sa til hverandre, hadde vi startet turen her, hadde dette vært ett flott padle sted. Og bevares, det var noen flotte steder også altså.

Vel, vi kom oss avgårde snart etter at klokken var slagen sju og vi skjønte etter ti minutter at vårt ønske og vår bønn om hyppigere leirplasser i dette fylket ikke var blitt hørt eller kom til å bli oppfylt. Her vi sitter nå, etter 43 kilometer, passerte vi ett sted som kunne brukes, men det var til gjengjeld på en privat brygge og det sto liksom ikke velkommen der.

Ellers kan vi nevne at gårsdagen lange etappe og de to dagene med hvile før det hadde stilt kroppene våre i ett merkelig modus. For allerede etter halvannen time måtte vi i land og ta oss en kopp kafe og noen kjefter med rosiner. Da kom vi litt mer i vater og klarte å padle halvannen time til før lunsj ble påkrevd. På veien hadde vi passert ei holme bebod av en flokk gale Terner, og de skulle virkelig ta oss. Vi padlet med årene høyt over hodet og lua ble dratt på som hjelm. Men vi overlevde stuka angrepet og fikk oss lunsj på ei holme rett innefor Lygra.

På Feste fikk vi handlet litt mat på en hyggelig nærbutikk og fylt vannflaskene våre. Vannet jeg hadde i min camelback på ryggen, tror jeg er fra Nord-Trønderlag og begynte å smake litt kjedelig.....Vi drikker for lite, men vi pisser alt for ofte så vi tør ikke drikke mer....

Etter Feste forsatte ferskvannsfølelsen og vi kom til like før Alverstaumen før lunsj nummer to. Kornlunsjen er inne i en litt dårlig periode, der vi ved en feiltagelse kjøpte First Price kornblanding og vi har kun funnet bringebær Biola i de siste butikkene vi har vært i. Selve Alverstraumen kom selvfølgelig i mot, så vi måtte padle godt og kloss til land. Men litt artig var det. Og menneskene som bor her har virkelig vist fantasi når det gjelder å sette opp naust. Uansett hvor bratt eller ulendt det var stod det ett naust her og der. Ellers var alt vi passerte bare skog, lautrær og bartrær, og ikke ett eneste greit sted å legge til.

Men hva gjør vel litt kjedelige omgivelser når vi padler i sol sol og atter sol. Og ja det begynner å bli litt i overkant varmt i tørrdrakta nå, men samtidig går det greit. I hvert fall for meg. Fattern sin møkka drakt (Artistic - kjøp den aldri) puster han like godt igjennom som regntøy fra attenhundretallet, mens min drakt (kokatat - kjøpen alltid) puster bedre. Og jeg synes også att Brynje Articen er med på å gjøre det varmt men godt inne i drakta. Men vi lo litt der vi passerte ett friområde hvor noen barn badet og vi satt i ull og med lua ikke mer enn noen cm unna.

Men nå sitter vi med utsikt mot "byen er Bergen og laget er Brann" mot sør og Nordlandsbrua mot nord. Vi sitter ved ett bord og vi har fått fyr på stormkjøkkenet og skal snart ha mat. Stedet heter Hopshavn like ved Ask på Askøya. Imorgen skal vi passere Bergen og forsette videre sørover. Vi skal også passere femtenhundre padlede kilometer og gleder oss til det.

Vi testet ut en kaffepause etter halvannen time. Helt greit, men ikke ett must.

Joda, det var artig å padle i smale sund igjen.

Begge guttene i ferskvannet.

Pappa skuer mot Bergen by.

Etter endt dag nytes ett herlig måltid suppe med pølse og ris, og samtalen går lett og bordvaner er som visket vekk som dugg for solen som dere kan høre. Vi nyter Hansa sin alkoholfri Null og den kan anbefalles, men helst koser vi oss med en Munkholm Münchner.

Six down, six to go - Dag 41

2010-06-20T20:48:00.002+02:00

Og endelig var vi på havet igjen, selvom vi kom oss avgårde to timer senere enn planlagt. Kroppene nektet å lystre når klokken pep klokken tre. Pappa bare mumlet ja når jeg spurte om vi skulle drøye den til fem. Men når klokken pep i fem tiden var det ingen bønn og vi formelig kjente at kroppene ivret etter å komme seg i kajakken igjen. To dager i horisontalen eller i solen med en is eller sjokolade i hånden hadde vært bra, men vi er jo ikke på tur for å bare kose oss, vi må jo ha det litt hyggelig også. SÅ derfor måtte vi holde stramme tøyler når vi satte oss i kajakkene og kroppene ville rase avgårde fra Korssund. Men vi holdt igjen og startet roligere enn roligst.

Den spådde vinden (liten og stiv kuling) hadde dempet seg og vi ble dyttet sørover mot Krakhellesundet i god fart. Passerte Seglsteinen og satte ut over Sognesjøen og tittet innover i Sognefjorden. På spørsmål om vi skulle padle inn den svarte pappa at han kunne vente på meg her ute. Så det får bli en annen gang.

Etter tre timer og femti minutter tok vi oss en pause litt syd for Vardeneset. Da hadde vi padle 26 kilometer og sa oss meget godt fornøyd med snitt tempoet. Dere aner ikke hvor godt det var å sette tennene i matpakkematen vår igjen. Jeg nøt min doble med Nøtte pålegg (nye for anledningen og anbefalles) og slukte min enkle med honing mens jeg så papsen virkelig suge til seg all energien han fant i sin doble med honning og brunost. Det var herlig å igjen være på havet og ikke minst spise lunsjene våre. Også i sol da! Vi har ikke sett mye av SOgn og Fjordane men nå strålte dette landstykket mot oss. Blå himmel og flotte formasjoner. Og på den deilige andre etappen begynte vi igjen å se sandstrender og potensielle leirplasser. Men dette var alt for tidlig for oss så vi passerte Eivindvik og tok kurs vestover før vi svingte sørover igjen ved Skjerjehamn. Og sannelig der sto Olav og vinket til oss. Ja Olav, folkekongen. I stein, med hånden høyt hevet og som kritikken av dette kunstverket sier, følte vi at det var Mao som sto der og vinket til oss. Det er Knut Steen sin steinskulptur som for noen år siden skapte masse debatt og skulpturen ble nektet mottatt av oppdragsgiveren. Så jhsker vi ikke helt hva som skjedde, men skulpturen har altså endt opp her med utsyn mot ett flott padleområde med masse holmer og øyer og til glede for de som passerer her.

Litt sønnafor var det lunsj nummer to, og dere vet hvor gla vi er i lunsj nummer to, og den skuffet ikke. Korn og biola fylte våre mager gitt. Vinden forsatte å pjuske i skjegget som stikker ut fra kjevene våre og vi gjorde god fart. Og der i det fjerne så vi henne, vi så Hordaland. Ett nytt fylke, ett sted med nye muligheter og med annen berggrunn enn Sogn og Fjordane og med muligheter for litt kortere distanse mellom leirplassene. Men for å komme til Hordaland måtte vi krysse Fensfjorden. Ikke spesielt lang fjord, men vår venn som dyttet oss fremover hadde sluppet seg litt mer løs og begynte nå å kjennes sterk ut. Men vi ville nå over, for på andre siden begynte det ett meget skjermet padleområde som vi kunne padle i imorgen uansett vær og føreforhold. SÅ vi dro over. Og hei hvor det gikk. Bølgene kom rett bakfra for første gang og vi surfet, bremset og brukte støttetak og lave telemarkstak og hele sullamitten. Midt utpå der syntes jeg det holdt, men så er det liksom ikke noe alternativ å snu for da har vet du at du kommer til å bruke en time på det du har brukt 20 minutter på. Så å snu må skje med engang ellers så må du slite for å komme tilbake. Så vi konsentrerte oss litt ekstra og jeg drømte om å ha pappa sine fire cm ekstra kajakkbredde for å få litt mer stabilitet. Men så gikk jo dette greit også og vi satt plutselig i Hordaland. Fant oss en leirplass som får gå for natten og sjekket kilometer telleren og så at den sto på 58 km.

Vi klappet og nikket og så oss godt fornøyd med det. Også på så kort tid da, klokken var ikke mer enn halv sju så vi takker for all hjelp vi har fått idag. Så er det bare å glede seg til morgendagen og hva som da måtte komme. Vi skal padle i kjempetrange sund der hurtigbåtene raser frem og tilbake så spennende blir det nok.

Men altså vi er ferdig med fylke nummer seks, Sogn og Fjordane, og nå står de siste seks for tur, først representert med Hordaland.

Midt ute i sundet lå Seglstein. Bråjupt på alle sider. Må være ett bra dykkemål.

Olav V vinket til oss mens vi vinket tilbake.

Dgens leir. Mest positive er at det var en meter å bære fra kajakken til teltet.

Så det er slik det ser ut her altså - Dag 40

2010-06-19T14:10:00.003+02:00

Joda, gutta har kost seg med cafe, god mat og tung rusking i teltduken. Fikk også sett en VM-kamp på TV igår men etter søtti minutter med driiiit kjedelige England og Algeri angret vi på den bruken av tid. Men dumme er vi, for her sitter igjen og gir Nederland og Japan en sjangs til å rette opp inntrykket av internasjonal fotball.

Men endelig har vi fått sett blå himmel her i Sogn og Fjordane igjen. Søvnen nede på Volleyballbanen i Korssund ble kun avbrutt av at teltduken ble filleristet når de værste vindrossene kastet seg over oss. Men vinden gjorde sitt til at alt av skyer og grått var borte. Over oss når vi stod opp var det blå himmel og sol. Men det blåste for mye til at vi kunne sette oss i kajakkene. Så vi spiset frokost i sjutiden, gikk inn i teltet og leste videre i bøkene våre i påvente av at butikken skulle åpne.

Når vi først skulle bli liggende værfast var jo dette et perfekt sted. Og vi fant oss en liten tur vi kunne gå etter hvert også. Opp på den nærmeste fjelltoppen med utsikt både mot der vi kom fra og mot området vi skulle til. Og det blåste mer enn godt nok der opp. Målte vinden til 14,9 m/s men den var nok litt mer på det aller værste. Vi var glade vi hadde begge føttene på land.

Værmeldingen er bedre for morgendagen og vi satser på en tidlig kveld og en enda tidligere morgen i morgen. Vi må få oss noen kilometer i kajakken snart for vi kjenner at kroppen er innstilt på det. Vi våkner klokka fem og kroppen er klar, men vi tvinger den til å sove litt mer. Men i morgen får vi tulle oss ut og over Sognesjøen og sørover mot Mongstad og de trange sundene som finnes der.

Nu spiser vi sjokolade og gleder oss til middag senere idag, og hvem vet kanskje en kule-is på cafeen ikveld? Og Sogn og Fjordane viser seg å være riktig så vakkert.

Pappa koser seg med Japp og en Halraln Coben krim....Etter at England har nærmest kjedet oss i hjel med rævva fotball.

Vi tok en alternativ rute opp til fjellet. Men tau var lagt ut også.

Fra toppen så vi godt ut sørover. Ute i havet så vi en liten virvelvind som pisket opp havet og vi lurte på hvordan det ville vært å være der når den fartet over oss...

Talismaer for "fra T til T" - Dag 39

2010-06-18T15:59:00.000+02:00

Ja vi har alle våre overtroer å stri med. Noen opplever disse som en mare andre som en morsom greie. Far og sønn Østlie har også sine og vi har kajakken fullt opp med noen talismaer som vi mener må være med for å få en god bør. Nå kan man vel spørre seg om disse objektene har hatt noen virkning i fylket vi er i nå, men nuvel de er forsatt med oss i kajakkene og vi tror at til syvende og sist er vi helt avhengig av dem.

Først noen lover og regler for ekspedisjonen som vi også lever under. F.eks så har ikke sønnen lov til å tippe hva som kommer bak neste nes, da dette har vist seg å være direkte kjempe feil flere ganger og kun skapt nedturer når det kun dukker opp ett nytt nes. Far Østlie er blitt nektet å spå vindretning for områder vi kommer til, spesielt hvis han mener at det kommer til å bli medvind. Da kan du uten risiko vedde feriepengene dine på at det er motvinden som venter oss når vi kommer til stedet der far så opptimistisk proklamerte at "jeg lurer på om vi ikke får en dytt i ryggen der borte".

Vinden nevner vi ikke med navn i det hele tatt når vi snakker om hvordan livet er. Vi sier heller at vi har "gode vær og føreforhold". eller som i det siste "dårlige vær og føre forhold".

Så over til talismaene våre. Sønnen har med seg to stykker. Den ene er kun for denne turen og det er et lite slags reagensrør inneholdene de to pinnene jeg fikk opperert inn i venstre lillefinger i midten av mars, og som var der inntil ei uke før avreise. Disse ligger i kajakken som ett bevis på at det skal mye til for å stoppe oss.

Så er begge to så heldige at vi har, for sønnen en lillesøster og for faren en yngste datter, med langt over kjempe bra kunstriske evner. Ikke bare synger og spiller hun teater godt, hun kan også når lysten og iveren er der lage flotte ting og tang. Så vi er begge utstyrt med hvert vårt halskjede lagd av kubein. Sønnens smykke er lagd i New Zealand og forestiller en fiskekrok. Ett meget viktig symbol for Maorene som de innfødte der bruker mye. Husker ikke helt hva det symboliserer, men i hvert fall noe om trygg reise. SÅ det henger alltid rundt min hals på alle turer der en overnatting er påkrevd.

Papsen har også ett smykke lagd der nede, men dette forestiller ett menneske. Ett lekent menneske med armene i været og bena litt sprikende ut fra hverandre, som om personen hopper av glede, eller som i yrende leke. Og det beskriver jo papsen rimelig godt. Periodevis hoppende av glede og ikke minst lekende. Hvem andre seksogsektsti åringer vet dere om som lager båtlyder fra store skip når han manøvrerer sin kajakk i trange sund?

Så Marit, tusen tusen takk for disse beskyttende smykkende som alltid smykker vår for tiden bleke hals.

Grått og Fjordane - Dag 38

2010-06-18T11:40:00.006+02:00

Er det fint i Sogn og Fjordane? Mulig det? Vi har bare sett den nordlige delen av det og der var det fint. Fra litt sønnafor Måløy har alt bare vært grått. Og sist på beskrivelsen av dette fylket kan vi hive på vått. Så, nå har denne gråe utposten av Norge kun noen få dager på å overbevise oss om at vi burde komme tilbake hit for å padle igjen. For slik det er nå, vil vi anbefalle alle å ta kajakkene på hurtigbåten og komme seg fortest mulig igjennom.....Blir man litt preget av været? Oh yes.

Men vi kom oss opp idag morges, mens noe la seg på teltduken. For her regner det liksom ikke, det er bare vått i lufta, så vi hørte ingenting når vi sto opp. Først når døra ble åpnet på Villaen vår skjønte vi hva slags dag vi hadde i vente. Den onde fetteren hadde dukket opp på ny og vi skulle senere få møte flere av hans familiemedlemmer.

Oppe seks og på havet kvart over åtte, og det må vi si er akseptabeilt. Vi hadde ikke før rundet første neset før fetter Motvind klinte til og ville leke med oss igjen. Vi er nok ikke så flinke til å leke med sånne barn, men vi måtte nå bare gjøre det. Og vi kjempet i tre timer før vi tok lunsj. Da hadde vi kun padlet 12,5 kilometer, lunsjen ble nydt bak ei hytte mens luften var like fuktig som i ett dampbad.

Etter lunsj skulle vi følge leia videre, men etter 40 minuters padling ble det nok for oss og vi kastet inn håndkle. Da hadde vi møtt fetter motvind og han hadde dratt med seg sin enda ondere tvillingsøster Motstrøm. Som pappa så billedlig forklarte det, "først møtte vi motvind, så møtte vi motstrøm og helt tilslutt møtte vi veggen". Så da bestemte vi oss for å finne en leirplass og legge oss der. Men som dere har skjønt er det lite som ligner leirplasser i dette fylket og det er enda mindre sandstrender som hilser på oss. SÅ nok engang er vi litt på kanten med lovverket, men pokker heller da. Ett sted må man jo få lov til å legge seg. Huset som kan klage er veldig gammelt og pappa mente at om det bodde noen der måtte de ha vært hundre år, og det kan nok stemme. Men ingen bor der så nå ligger vi i teltet, klokken er halv tre og pappa snorker lett på min venstre side mens jeg selv dupper av mens jeg skriver, og våkner av og til til flere linjer med kun en bokstav.

Planen er å legge seg tidlig (virker ikke som om det skal bli noe problem) og padle ut enten i natt eller i morgen gry tidlig. Vinden skal snu og vår venn Medvinden ser ut tå å ville ta igjen den tapte tiden med å leke seg med kuling fra nord. Og vi sier ikke nei takk.

Vi hadde trengt noen gode og lange padledager nå, ble bare 16 km idag. Så vi får krysse fingre og andre ting for at slikt skal skje.

Grått og våttane - mer Dag 38

Vel, ting ble ikke som planlagt. For etter ett måltid med fiskekaker og potetmos (heretter bannlyst på handlelisten vår da vi har omdøpt produktet til prompemos) ringte vi opp meterologen for å høre vær utsiktene. Og mannen sa bare kuling kuling kuling og liten og stiv og sterk og regn.... SÅ der lå vi da. På en merkelig teltplass, med utsikter for masse vind rett inn på stedet vi skulle sette ut kajakkene. Og vi hadde jo valgt ett bratt svaberg (siden det er det eneste som finnes langs kysten i dette fylket) så det ville ha blitt skadelig for både skjellett og glassfiber å skulle legge ut der. Så hva skulle vi da gjøre?

Joda, med magene fulle av gass og på fritt utslipp, begynte vi å pakke ned leiren. Vi satset på at de onde onde tvillingsøsknenen hadde sluppet taket i sundet vi skulle inn i og planla en sju kilometer padletur inn til ett sted som het Grov.

Forsatt var det dette våte i luften og både vi, teltet og alt annet vi hadde med oss ble søkkvått, Men leirnedtagning nummer to denne dagen gikk den også og vi var atter i kajakkene klokken sju. Nesten tolv timer etter sist vi satte ut fra et leirsted. Vi rundet neset og tvillingene hadde om ikke forsvunnet så hadde de dempet seg litt. I hvert fall fetter Motvind. Kusine Motstrøm var tilstedeværende men vi pløyde igjennom sundet og kom til slutt inn til Grov. Det var litt artig å padle i Granesundet mot Grov. Bratt opp på innsiden av oss. Jeg skremte sågar opp en skarv som satt på en knaus. Den skvatt så mye at den bare datt i havet og forsvant og siden så vi den ikke.....

I Grov spurte vi ei dame om hun viste om en teltplass, hun henviste oss til ei holme, men det viser seg igjen at folk ikke helt vet hva som kreves for å få ett sted til å tilfredstille kravene for å kunne kalles en leirplass. Så nok engang måtte vi stille spørsmålet til oss selv, hva gjør vi nå? Vi hadde en kulingvarsel fra nordvest kommende og vi hadde Vilnesfjorden å krysse og det blåste sånn middels foreløpig. Og vi burde ha kommet oss over den fjorden for på den måten ha muligheten til å padle videre imorgen. Så da spyttet vi i nevene, eller i havet i hvert fall, og kastet oss i kamp med Vilnesfjorden. Og kamp ble det gitt. Vinden kom rett imot dit vi skulle så vi kan vel ikke si at vi raste avgårde mot målet. Men frem kom vi og vi kom inn i en annen verden. For vi kom endelig inn i ett smalt smalt sund, vinden pjusket bare lett i skuldrene våre bakfra og vi kunne igjen senke skuldre og nakke og begynne å se etter en leirplass.

Men så er vi i dette fylket som kun er hav og rett opp og gressletter som kun er store nok til å sette opp en Rema1000 pose. Så vi padlet og padlet og kom tilslutt mot Korssundet. Der så vi nok engang disse "plastpose" gresslettene og vi prøvde men skjønte at her kunne vi ikke ligge. Vi så videre mot Korssund og pappa så noen plener foran ett hus som han i fult alvor mente vi skulle sette opp teltet vårt. Klokka var eleve på kvelden og nøden får papsen til å slå opp telt hvor som helst. Vi prøvde noen andre steder først og det føltes som om vi padlet i ett innlandsvann. Men i det pappa nærmest på trass peiler seg ut de tidligere omtalte gressplenen, oppdager han han klase med campingvogner. Jippi en campingplass. Og vi dit. Treffer en fyr som sitter i en gravemaskin og vi tar en hyggelig prat med han før han sier at vi kan slå opp teltet på volleyballbanen som ligger godt i le for kulingen som skal komme.

Så mens luften forsatt er like vått som ett akvarium setter vi opp teltet. Kaster inn liggeunderlag og sovepose og klokken halv ett på natten sier vi god natt og takker for en lang og tøff, men morsom dag og nye 36 kilometer i loggen.

Og hvor har vi satt opp teltet. Joda, på en volleyballbane, nede i ei dump og kun fire meter fra døra til en Joker butikk med kafe, dusj, vaskemaskin og toalett. Så etter mye rart i Sogn og Fjordane er vi endelig kommet til ett herlig sted. Så nå sitter vi på en stengt cafe med kaffe, Gjende kjeks og internett dekning. Vi tar en "værfastdag" med klar oppfordring om å hvile litt mens kulingen får rast fra seg. Og hvem vet, kanskje vi får sett en VM fotball kamp i kveld, selvom dette ikke er sårlig høyt prioritert.

Dette bildet heter "Må man så må man". For den med ett skarpt øye kan man se hva man må, og har man bare ett skjær i en mils omkrets og selvom hurtigruta passerer så må man....:-)

Og slik ser Sogn og Fjordane ut.....

Vi nærmer oss slutten av siste fjordkryssing denne dagen.

Joker, der padlerne "henger" i Korssund. Snart skal vi være turister og se på Olavkorset som står her.

Internett cafe i Korssund. Med kjeks og kaffe, nærmeste vi kommer nattverd på denne turen.

God start, men semmer oppfølging - Dag 37

2010-06-16T21:28:00.001+02:00

Joda nok en dag med vekking klokken 05.00. Burde prøves, anbefalles. Vi hadde jo lagt oss med blå himmel og stekende sol, men nå presenterte Sogn og Fjordane seg på en annen måte. Skyene hang langt nede i fjellsidene og mye om ikke alt var grått. Det var forsatt tørt i luften, men det lå liksom noe å ventet der oppe følte vi.

Så litt om starten som var så god. For allerede etter ti minutter hadde vi sett tre store ørn og en (sannsynligvis) døende oter....Vi så tennene på den og bestemte oss raskt for å droppe alle forsøk på munn til munn metoden for å holde den i livet. Men dere kan jo tro vi hadde skyhøye forventninger til hva denne dagen måtte bringe, med så mye de ti første minuttene. La meg allerde nå avsløre at dagen brakte oss mindre enn minst, bortsett fra 43 padlede kilometer.

Grunnen til at vi var så tidlig igang var fordi det var meldt en del vind idag. Og vi har jo fått ett godt forhold til vår venn Medvinden, men idag stiftet vi bekjentskap med Medvinden sin onde fetter Motvind. Og du verden så pågående den var. Men den første timen halvanne hadde "stå opp tidlig" trikset funket så vi gjorde god fart, selvom det var møkk kjedelig siden alt vi så var en grå suppe oppe i fjellene der vi padlet ut Frøysjøen og etter 15 kilometer og halveis til Florø ble det brødlunsj i fjæra litt nord for Botnane fortært. Og da hadde altså denne onde fetteren sagt god morgen og her er jeg og jeg skal være med dere helt frem til Florø.

Og om denne fetteren er ond så holder den i hvert fall ord. For vi padlet de siste 15 kilometerne i sterk motvind. Og pappa hadde desverre fått lastet kajakken alt for fortung og stampet i hver bidige bølge han møtte. Også jeg som trodde at jeg var blitt så sprek der jeg padlet fra han for hver bølge. Men dette ble rettet på da det sto igjen 6 kilometer til Florø.
Det er mulig at det er vakkert her i Sogn og Fjordane, det var det igår, men idag aner vi ikke. Det har bare vært grått grått grått, og når vi kom til Florø skulle det begynne å bli vått vått vått også.

Vi skrev jo igår litt om problemene med å komme seg i land i Måløy. Florø hadde bestemt seg for å ikke være noe dårligere så vi måtte begyne å lete med lupe etter ett mulig sted. Jeg så tidlig ett lite naust som lå nede ved vannet med en perfekt stø. Men det var jo rett opp i ett privat hus. Men så var det jo sånn at vi måtte i land og var vel ikke så interesert i å gå så grise langt for å komme til hurtigbåtkaia for å hente den postepakken som ikke kom til Måløys igår (arrrrgh..posten altså). Så vi tok sjansen. La oss inntil, jeg gikk i land og oppsøkte husets eier. Jeg tror nok jeg skremte henne litt der hun plutselig tittet ut av vinduet og så en skjeggete mann, med redningsvest og gul tørrdrakt stå utenfor. Men hun var venneligheten selv og lot oss bruke bryggen hennes mens vi hentet og spiste i Florø.
Det viste seg at naustet var en del av atlieret hennes. Så vi lå ved Solberg brygge i Friheten i Florø. Vakkert. Hun fortalte også at hun hadde tatt padlekurs og ville gjerne padle. Så hvis noen i Florø har en kajakk, men mangler ett meget bra sted å oppbevare den, så ta kontakt med henne. Hun låner deg naustplass mot at hun får låne kajakken din av og til. Ett meget godt tilbud, for naustet lå perfekt plassert.

Vel, vi skiftet og vandret til byen, spiste pizza på Tomasine, raste over til Coopen og handlet det viktigste (i hvert fall Japp) før hurtigbåten kom med den etterlengtede postpakken. SÅ nå har vi fylkeskart frem til Tønsberg, lader til PC'en fra solcellepanelet, en shorts samt siste utgave av Aftenposten innsikt. Takk Anne.

Vel tilbake i kajakkene bar det ut til havet, tåken og regnet igjen. Sikten var dårlig så jeg kjørte med lanterne. I det grå så vi konturene av Oddane. Noen holmer på vår vei og vi satset på finne leirtplass der. Men er det noe vi har lært om dette fylket er det att teltplasser ikke vokser på trær (det gjør de forsåvidt ikke andre steder heller, men dere skjønner) så vi måtte padle videre til Askrova før vi fant en plass. Her vi ligger har vi nok tøyd allemanssretten litt langt, men etter 43 kilometer i motvind er vi villig til å tøye og bøye ting og tang litt. Nå er vi innlosjert og så snart dette er lesbart på nettet lukker vi øynene. Kom hit klokken åtte så det har vært en lang dag siden vi dro halv åtte på morgenen.

Vel, kos dere med VM og annet, jeg skal lese om arbeidernes kamp i Sulitjelma (min tur nå) mens pappa stuper inn i en amerikansk krim.

Vi raidet Måløy - Dag 36

2010-06-15T20:34:00.002+02:00

Joda en tur i kloster gjorde underverker for nattesøvnen, selvom det var litt kaldt i natt. Men solen kom seg etterhvert over disse høye fjellkammene i Sogn og Fjordane og vi fikk litt varme i teltet. Vi var tidlig oppe, så varmen fra sola måtte ha litt hjelp fra to gassbluss siden uret pep klokken 05.00. Men for en vakker dag det skulle bli i utrolig vakre omgivelser. Men først på planen lå Måløy og posthenting på tollkontoret der. Vi hadde litt bange anelser da de bare hadde fått en pakke og vi ventet to, men vi stålsatte oss og var optimister.

Før vi begynte på Ulvsundet tok vi turen innom Silda for å se på en lekker nederlandsk båt som lå der samt at vi fikk pratet litt med den eneste gjennboende på denne lekre øya. Men vi dundret videre i Ulvesundet og snakket underveis med en fisker som lurte litt på hva vi dreiv med. Vi forklarte så godt vi kunne og det virket som om han syntes det var greit.

Litt før Måløy blei tolla oppringt og vi fikk forklart hvor tolla lå. På spørsmål om det fantes noen gode landingsplasser for kajakker i Måløy, virket det som om det ikke var så lett. Og det stemte. Måløy er lagd for store skip og tok i 2008 imot hundrevis av skip under Tal Ships race, men to kajakker fra Tromsø klarte de ikke å tilfredstille. SÅ vi måtte padle litt forbi og fant noe som i uår kunne definneres som egnet for å gå i land. Men vi fikset det dro opp kajakker og klatrer mer eller mindre loddrett opp til veien. Med oss var ting vi skulle sende hjem.

På tolla ble vi tatt i mot og bydd kaffe av Tommy og Erland. Lunsjen ble fortært og jeg følte meg nesten "hjemme". Det var kun kommet en pakke så jeg sjekket posten.no og fant ut at pakken jeg ventet på var i Ålesund.....Arrrrgh posten altså. Men pappa fikk sendt sine ting hjem og vi fikk handlet og spanderte på oss tidenes største soft-ice mmmmmmm.

Vel tilbake på tolla ble det litt mer kaffe samt litt avtaler om videresending av pakka som hvilte i Ålesund....Arrrrgh posten altså. Tommy kunne også fortelle at mannen vi pratet med på Silda var faren til kontorsjefen på tolla i Måløy. Vurderte om jeg skulle ha logget på tollnettet og sjekket mailen min, men fant ut at er man i permisjon så er man i permisjon. Så de mailene får ligge og godgjøre seg til slutten av august.

Vi takket høflig for oss og fant en annen vei ned til kajakkene igjen. Lastet disse og kom oss avgårde mens denne deilige vennen vår, vinden, dyttet oss videre. Inn Skatestraumen og rundt Hornelen. Ett utrolig skue å padle under. Vanvittig flott. Alt annet vi så var også vanvittig flott. Vi satt nesten litt andektig der vi padlet videre og så på alt dette vakre som omsluttet oss, mens vind og strøm forsatte å føre oss rette veien.

Problemet med alle disse høye og bratte fjellene er at det ikke akkurat finnes flust med leirplasser, siden fjellet nesten går rett i havet. SÅ vi måtte lete litt idag og fant til slutt ett lite frimerke av en gresslette som akkurat romet Villa Hilleberg. KIlometertelleren endt på 38 kilometer idag og det er ikke dårlig med tre timer handling inne i tiden. Og nå sitter vi gode og mette og ser utover havet fra fastlandet innenfor Hennøya. Imagen ligger turens til nå kulinariske vinner, Indrefilet av svin (poppulært kalt rottehale) fløtepoteter og brokkoli, samt en halv Japp til dessert.

Imorgen er det Florø som står på ønskelista over steder vi vil komme til og kanskje har posten (arrrgh posten altså ) klart å få pakken til Måløy slik at mine gode kolleager der kan sende den med hurtigbåten til Florø.

Tommy, meg og Erland. Mitt litt intense blikk skyldes nok følelsen av å være på jobb igjen.....

Vi blei veldig veldig små under Hornelen.

I tillhenger over Stad - Dag 35

2010-06-14T20:36:00.003+02:00

I dag skjedde det noe merkelig når vi våknet. Jeg skvatt, til sjekket klokken og vekte pappa. Klokka var rukket å bli kvart over seks og vi hadde forsovet oss. Ingen husket at de hadde skrudd av vekkeklokken og vi beskyldte hverandre for å ha gjort det. Men fortomlet kom vi oss ut av posene og begynte med vårt da vekkeklokka plutselig ringte. Vi hadda altså våknet ett kvarter før vekkeklokka skulle ringe... Snakk om kropper som vil ut å jobbe da....

Vel vi pakket oss ned i kajakkene i det en regnskur farte over oss og vi la ut videre langs Gurskøya og mot Åram. Vinden kom litt imot men vi gjorde god fart. Selvom vi vel hadde bestemt oss for å dra båteen over land var vi liksom litt nysgjerrige på dette Stadlandet. Kanskje vi skulle gjøre ett forsøk på det? Meterologen ble oppringt i det vi passerte Åram og han sa noe om kuling og økning, men ba oss ringe tilbake om en time for da hadde en ny prognose kommet. Vi tok lunsjen på Haugsholmen midt i fjorden over mot Leikanger og der hadde tydelig vår ankomst vært anmeldt for velkoms komiteen var stor av likesinnede (se bilder lengre nede). Når brødskivene var nede ringte vi opp meterologen igjen. Han kunne da fortelle at det nå blåste nordlig friks bris og at denne skulle øke til liten kuling på ettermiddagen og stiv kuling på kvelden.

Mottakskomiteen på Haugsholmen var stor og vi følte oss hjemme med engang.

Dette var det endelig loddet på vektskålen som gjorde at kursen ble satt mot Leikanger og ikke ut mot storhavet. Haugsholmen som vi spiste lunsj på var ei flott holme vi gjerne skulle hatt en overnatting på men det får bli neste gang.

Over til Leikanger var det rare bølger og økende vind. Dønninger på tvers og vindbølger med. Litt kaotisk padling ble det, men vi kom frem og hadde da padlet 19,7 kilometer og nå skulle vi altså vandre rundt der i Leikanger og finne noen som ville frakte to raringer og deres kajakker over Stadlandet. Hvordan skulle dette gå?

Hvor begynner man da denne letingen etter snille og hjelpsomme mennesker? Jo på Bunnpris selvfølgelig, vår favoritt butikk her ute på kysten. Og etter innkjøp av en is og en melkosjokolade kom vi i prat med kassadama og hun som solgte lodd ved kassene. Og de viste råd. En ble ringt, men han var på skytebanen uten dekning. En annen ble ringt og joda han skulle være her om femten minutter. Vi kjøpte ti lodd og sa tusen tusen takk flere ganger enn en tanllegepasient uten hull i tennene sier til tannlegen sin.

Og etter søtten minutter dukker vår reddende engel og hjelper opp. Arve Sundnes. Tilhengeren er på og vi får lastet på både kajakk og utstyr. Midt under denne pålastingen blir vi nesten påkjørt av en bil bestående av tollere. Min gode kollaga Jonny Jonsen og hans sidemann hadde vært på kontorll på en tråler som hadde passert oss ute i fjorden vi hadde padlet. Ett meget hyggelig møte, og jeg skulle gjerne ha truffet Jonny igjen i Måløy imorgen, men han skulle fjerne mandlene så det utgår gitt. Men en tur opp på tollkontoret blir det for der venter det post på oss.

Desverre glemte vi å ta bilder av disse kjekke gutta i uniform der de gjorde sitt for at Mor Norge skal gå rundt.

Vel, Arve tok med sin far og de kjørte oss helt inn til Selje. Ikke helt vikingruta, men vi var sjeleglad for noen gratis kilometer for å si det sånn. Både far og sønn Sundnes var skippere og hadde tillatelse til å seile store store skip langs hele kysten vår, så vi følte at vi ikke kunne hatt bedre folk til å frakte oss over fjellet. Tusen tusen takk Arve. Vi er meget taknemelig, og vi vet det er mange i våre hjem som også takker deg slik at de slapp å tygge vekk det de måtte ha av negler hvis vi skulle ha gitt oss i kast med å padle rundt STadlandet.

I Selje ble det handling av rosinboller og litt kaffe, før vi pakket kajakkene igjen og padlet en kilometer til øya Selja. Her ligger st.Sunnivas kloster og vi følte for å være litt turister idag. Så total reisedistanse idag ble på 29 kilometer. 20 av disse i kajakk, de resterende i bilen til Arve.

Og turister har vi vært og det var verdt det. Utrolig flott skue og stå der ute og det var morsomt for oss begge å vandre der Kong Sverre har trådd sine føtter for lenge lenge siden. Dette kan man lese mer om i Kåre Holt sin triologi om Kong Sverre som heter Kongen (Mannen fra utskjæret, Fredløse menn og Hersker og trell) Anbefalles av to av to padler i ekspedisjonsgruppen.

Solen skinner og det blåser over oss, men vi har det meget meget bra og vi er enda mer fornøyd med avgjørelsen om å ikke padle rundt Stad. Vi lyttet til meterologen, vi lyttet til kjentfolk, vi vokste ikke for fort i forhold til å vokse med oppgaven og vi er heldigvis ikke utstyrt med sterk trang til prestisje og slikt. Vi vil uansett ha padlet over 2000 kilometer når vi kommer inn til Tønsberg. De som måtte mene noe annet får ta seg en bolle.Og når våre sjåfører sa det hadde vært tullete å padle rundt der idag så styrker det bare vår avgjørelse.

Men Stadlandet var ett mektig skue både nordfra og sørfra og hvem vet kanskje vi tar turen tilbake og får padlet rundt en periode det er meldt flott og rolig vær.

Ja vi er kommet i ett nytt fylke. Fylke nummer fem, Sogn og Fjordane og vi gleder oss masse til området vi skal sette årene våre i nå en stund fremover.

Pappa peker mot Stålet ytterst på Stadlandet.

Vår sjåfør og redningsmann, Arve Sundnes

Utiskt fra st.Sunnivas kloster mot Stad.

Pappa inne ved hulen der st.Sunniva gjemte seg eller noe sånt.

Ny videoblogg :-) God stemning i gruppen.

En litt kjedelig dag, men med sine høydepunkter - Dag 34

2010-06-13T22:17:00.003+02:00

Joda en natt på kommunalt gress i Ålesund gjorde susen. Opp og stå klokken 05.30 og i kajakkene før disse ålingene hadde rukket og komme seg ut av søvnen sin. En søvn som sikkert er preget av depresjon siden Ålesund er ute av cupen (noe Tromsø og Tønsberg ikke er).

Klokken 08.15 skar kajakkene igjennom det flate vannet med kurs mot Sula sin vestspiss. Vi passerte ved utgangen av Ålesund tidenes største palle stabel. Dette kommer til å bli ett gigantisk st.Hans bål om noen dager. Mulig dette er en årlig tradisjon her i Ålesund, og derfor ikke imponerer noe særlig, men vi måpte. Det var gedigent.

Vi rundet etter to timer Sula sin overnevnte spiss og satte kursen videre mot Hjørungneset. Planen var egentlig å ta en kopp kaffe i Hareid og si hei til en kompis der, men når vind og bølger peker mot neset nedenfor måtte vi bare bukke og takke for det og lot i overnevnte naturkreftene føre oss fremover.

En ting har vi sett lite av i Møre og Romsdal og det er sandstrender. Så også idag. Så vi måtte padle ett stykke før vi fant ett egnet sted for lunsj nummer 1, men vi fant ett sted ved Liavåg. Her kom vi i kontakt med en fugletitter som satt og.....ja riktig, tittet på fugler. Vi pratet hele lunsjen og lærte en ting og to om fugler. Det regnet også nå, så lunsjen blei kort, våt og kald.

Så var det å begynne på denne deilige andre etappen. Og vi suste videre vi med høye fjell på hver side av fjorden. Vinden ville nok engang hjelpe oss fremover og vi takket gladelig for det. Men dette var litt kjedelig padling altså. Nå er nok vi litt godt vant her vi har padlet over 1200 kilometer av vår herlige kyst men hit kommer vi nok ikke tilbake for å padle......

Men i Eiksundet var det fint og vi begynte å se oss om etter ett sted for lunsj nummer to. Det fant vi på Eika. Og etter at vi hadde nydt to deilige porsjoner med korn og aprikos biola, åpnet pappa mobilen og inn tikket det en medling som ba oss på sveler og kafe i fjæra i Båtsvika, med hilsen fra Steinar. Steinar ble oppringt og vi fikk forklart hvor det var. Desverre var dette litt uttafor den videre ruta vår så vi takket så mye for tilbudet og angret etter en time på at vi sa nei. Men mrosomt å bli invitert var det. Takk Steinar.

Men så skjedde det to ting raskt. Vi så turens første mink og vi traff den første padleren siden Finnsnes. Vi har altså padlet over 1000 kilometer siden vi sist så en padler. Så det var ett hyggelig "gjensyn". Pappa så palderen først så han vant.....

Vi hadde to timer padling igjen og vi syntes vel ikke det var mange teltplassene å spore her fjellveggene gikk rett opp på innsiden av oss. Så vi padlet og padlet og kom etter hevrt frem til Årvik. Her fant vi plutselig en to meter brei sandstrand med et nedlagt pukkverk innenfor, så her la vi oss til. Idag har vi skjært igjennm vannet i 53 kilometer og klokka blei sju før vi gikk i land.

Maten er fortært, værelding er mottatt og morgendagens fremdrift er diskutert. Vi nærmer jo oss dette beryktede Stadt. Og hva skal man gjøre her? Man kan padle eller man kan ta det gamle vikingtrikset med å "dra" båten over land. Vi har snakket mye om at vi "har vokst med oppgavene" ettersom kilometerne har blitt lagt bak oss. Men vi snakker også mye om at det er viktig å ikke vokse for fort. Og det er mulig at det å padle rundt Stadt nå er en voksesmerte. Og den lokale padleren vi traff, sa at vi skulle droppe tanken på å padle rundt og heller få frakta båtene over. Og som vi alle vet "lytt til kjentfolk". Det har blåst mye i området i det siste og selvom det skulle være vindstille i morgen vil det ha lite å si på forholdene der ute. Vi har også snakket med en som brakk masta på seilbåten sin der ute i dønningene på en "godværsdag", så vi har masse respekt. Og så kan man jo si at vi kan jo bare ligge å vente på at det skal bli gode nok forhold til at vi kan padle. Men man vil jo videre også, og vi kommer tidsnok til områder der vi må vente på været og det IKKE finnes noen annen løsning enn å padle. Så ved siste avstemming i teltet var det to hender for å dra in mot Leikanger og høre om det er noen som kan dra oss over, eller om vi burde dra lengre inn og gjøre det der.

Skulle du lese dette og vite om noen der i området som ikke har noe annet å gjøre imorgen enn å hjelpe oss, så send oss en sms på 90 68 63 57 så hadde ikke vi blitt lei oss av den grunn :-)

Imponerende st.Hans bål. Men jeg minnes at det var pant på EURO paller når jeg var ung....så dette bålet koster altså en del....

Kanskje den siste lundefuglen vi ser på vår vei sørover.

Vi tror ikke vi blir vekt av arbeidere som kommer på jobb imorgen.

Og her kan dere høre en syngende og gla padlepartner når han går til lands for lunsj nummer to.

Blant spekkhoggere og en "eskimo" - Dag 33

2010-06-12T20:15:00.003+02:00

Dagen begynte som de to og tredve foregående, med vekkeklokke altfor tidlig. Denne gangen klokken fem, men vi hadde fått slappet av kvelden i forvein og vi hadde sovet godt. Så vi var raskt oppe og enda raskere ferdige med frokosten. Hytta ble utpakket og vi gikk til våre kajakker som hadde liggi langt unna oss i natt.

Vi kom oss avgårde klokken 07.10, vinden kom i mot det første stykket men vi skulle snart få den litt akten for tvers. Vi padlet på vestsiden av Midøya og Dryna. Og det var utenfor Dryna dagens dramatikk begynte.

Man sier jo at bilder sier mer enn tusen ord, så dere kan jo se på denne videoen som forklarer det meste, så kan jeg brodere litt mer om det i avsnittene under. Snurr film, og alle Lars Monsen stemninger er ikke tiltenkt....

Ja, dere spekkhoggere og en eskimorulle! Ikke dårlig for en lørdag. Filmen ble innspilt øst for Brattvåg i ett lite pumpehus som sto åpent for oss. Joda, vi så spekkhoggere. Det brøyt så veldig der borte syntes vi og tittet engang til og mot oss på noen hundre meters avstand så vi store ryggfinner skjære igjennom havoverflaten. Og de kom nærmere og nærmere og vi var litt sånn "har veldig lyst til å padle dem i møte, men hva om de ikke synes det er noe kult da?" Så vi holdt oss i ro og lot Keikoene bestemme graden av nærhet her ute i bølgene. Og de valgte å komme inntil 50 meter i fra oss. Dette var en flokk på mellom seks og ti dyr. Stor opplevelse, og så langt kåret til "turens faunaopplevelse".

SÅ begynte vi på å krysse over til Brattvåg, og her var det mye sjø og periodevis virket det som om det kom sjø fra flere kanter. Og de største var store og de brøyt. Det blåste godt og sikten var heller ikke av det beste. Men vi følte hele tiden vi var godt innafor hva vi makter. Plutselig bryter det rundt meg på alle kanter. Jeg tar støttetak og jeg padler kjapt for å få kontrollen og jeg får det, men tenker at "hei hvor det går, ikke så mange flere av den typen takk". Men det var flere og det var en til som var litt verre og som kom noen minutter etterpå. Da var det to bølger fra hver sin kant som løftet meg opp på en topp før en tredje bølge kom og brøyt over meg og jeg kjenner at kajakken tipper mot høyere. Glem støttetak, glem "padla på, padla på" for det var ikke vann å sette åra i. Så jeg skjønner hvor dette bærer og forbereder meg på å smake litt på saltvannet. Jeg forbereder meg mer på å gjøre rulla, for tanken på kameratredning ute her var ikke forlokkende. SÅ i det jeg "stuper" uti vannet er lungene godt oppfylte med luft, hodet er kaldt og jeg "slider" åra ut mot høyre og griper om venstre åreblad slik at åra nå er kjempe lang på høyresiden. Jeg ligger nå oppned (i hvert fall følels det sånn) i bakhodet mitt ruller rulle instruktøren min Ulrich sin uttalelse om at kajakken min vil være lettere å rulle når den er lastet. JJeg lar det stå til, fører åra bakover, legger inn en hoftevrikk og ser ned mot åra på høyre side mens jeg lener meg bakover og vips så er jeg oppe igjen. For å virkelig sjekke om at jeg er oppe setter jeg i ett høyt brøl (mye adrenalin) og først da oppdager fatter at det har skjedd noe, eller han lurer på hva som har skjedd. Siden bølgene kom akten for tvers på vår høyre side har han hatt fokus mot bølgene som kommer derfra og ikke sett hva som har skjedd med meg på hans venstre side.

Men jeg er oppe igjen og i full fart videre mot Brattvåg. Ikke våt, ikke redd, ikke usikker eller noe, bare veldig fornøyd med det som nettop skjedde. Morsomt å se at det funket.....

Midt ute i bølgehavet sier pappa at han må tisse. Hadde dette vært med god drakta hans, Palmen, hadde det ikke vært noe problem. Men med denne "Nye" var dette en ny utfordring. Men fattern er flink og får lirket det nødvendige kroppsapparatet utenfor glidelåsen og ned i tisseflaska mens bølgene bruste og brøyt.
Men etter lunsj og prating i den overnevnte bua, bar det ut på havet og bølgekaoset igjen. Nå hadde vi bølgene og vinden rett tvers i en god time der vi padlet på nordsiden av fastlandet etter Brattvåg. Rundet det nordlige neset og fikk bølgene igjen aktenfra. Og her begynte det å friskne til igjen. Men forsatt var vi langt "innafor" følte vi. Begge fikk vi ustanselig bølger som la seg over spruttrekket vårt og satdig vekk surfet vi imellom bølge topper og bølgedaler.

På ferga som skulle gå sto hele mannskapet og så ut på oss. Jeg padlet med en liten lanterne på hodet grunnet den litt nedsatte sikten, vi rundet Gamlemshaugen og gikk i land for å lette litt på trykket samt for å måle hvor mye vind det var og den stoppet ikke før på 9,6 m/s og den hadde vært sterkere litt lengre nord i sundet. Samtidig med at vi padlet nedover her kom også en seileregatta forbi. Og godt var det at de kom for vi hadde jo ikke så gode kart for området, så vi antok at de skulle til Ålesund og "la oss på hjul".

På Kalvøya ble det en kjapp og bikkjekald kornlunsj. Jeg fikk ringt min redningsmann i Ålesund, Harald Gjørtz, og avtalte å møte han inne i havna. Harald var såpass kjent at han satte ut kursen fra der jeg satt til fyret på havna og det stemte helt perfekt. Vel inne i havna og i smult farvann for første gang idag står Harald på brygga med en ny kartbrikke som jeg kan få. Tusen tusen takk. De to dagene vi har padlet uten ordentlige kart har vært dårlige så nå gleder vi oss til igjen nøyaktig å vite hvor vi er.

Å padle igjennom Ålesund var en opplevelse, og pappa kom i snakk med noen restaurant gjester som var ute og tok en røyk og de fant virkelig tonen. Men vi kunne ikke bli der så vi fartet videre mot en campingplass som var markert i NAF-boka. SÅ her ligger vi nå. Ikke langt fra stadioen til Ålesund, men ikke helt på campingen for vi fant ett komunalt friområde og dristet oss til en natt her.

Oppteling av dagen idag gir oss seks spekkhoggere, en eskimorulle, tusenvis av brytende bølger og 45 kilometer.

Lekre og annerledes padleomgivelser

Harald Gjørtz kom ned på kaia og overrakte meg kartet vi trengte for videre trygg navigering.

En skikkelig knotedag - Dag 32

2010-06-11T19:14:00.003+02:00

Dere kan nå kalle meg Kong Brødhue av de Sju fjorder. For en dust jeg er altså. Jeg klarte å fjerne kartet fra min kjære GPS. Også på en så utrolig dum måte også da. For vi våknet i seks tiden. Sauene som ramlet inn på leirplassen vår i det vi skulle legge oss, hadde latt oss være i fred. Dette skyldtes nok ene og alene pappa sine sure sokker som lå i teltet og strålte ut noe de ikke likte. Mens vi gomlet noen brødskiver og ringte til mamma og sang bursdagssangen til henne, dreiv jeg å la in dagens rute på GPS en. Og jeg koste meg med disse båtsportkartene. Geniale kart for oss i kajakk. Ruta var feridg og lagret og jeg skrur av GPS og returnerer til brødspising og tenker ikke mer på GPS før jeg sitter i kajakken i halv ni tiden.

DA skrur jeg den på, den finner ut hvor jeg er men så er det ikke noen kart der. Jeg er bare en prikk i ett kritt hvitt felt. Pussig, og jeg prøver svenskemetoden med å starte en gang til. Samme skjer og jeg prøver å ta ut SD kortet med kartet i. INgenting skjer. Jeg tipper det da har kommet noe fukt i den og satser på at en liten tørkings i en pause vil gjøre underverker.

Vi passerer det imponerende store Ormen Lange gassanlegget der vi padler på østsiden av Gossa. Etter 10 km finner vi ei merkelig sjøbu og tar oss inn der. Det tørkes og fikses, men resultatet blir det samme. Jeg prøver ett annet SD kort og der funker kartet, men det kartet begynner ikke før halveis nede i Sogn og Fjordane, så jeg er like langt.

Jeg ringer Øystein hos Ugland IT og forklarer problemet, han kan ikke skjønne åssen det har skjedd, men han lover å se om det finnes steder det går ann å få tak i nye kart. Så vi pakker oss ned i kajakkene igjen og det er da jeg begynner å fundere på hva som kan ha skjedd med SD kortet. Og det er da det sakte slår meg. Som i en slow motion scenene fra en eller annen Rocky film (tror det var fireren) hvordan tingene henger sammen.

For som de ivrigste av dere leserne vet er kajakken min fult opp med dingsebomser. Blant annet to solcellepanel. Og disse fant vi for tre uker siden at hadde en voldsomt innvirkning på kompasset på kajakken min. Mon tro om ikke de kunne ha hatt litt dårlig innvirkning på SD kortet? La ikke jeg fra meg GPS i nærheten av det kraftigste panelet? Lærte ikke jeg en gang for lenge siden, da vi jobbet med WP4.0 og snake var det spillet med mest vold, at diskettene vi lagret ting på kunne bli avamagnetisert? Så det har altså kong Brødhuet klart å gjøre. Jeg har fjernet alt som lå på kortet.....

Jeg gikk inn i en dyp depresjon. Smellen som Bondevik gikk på blei som en mild feber å regne. Skyerne over oss ble enda gråere og det regnet spesielt mye rett over min kajakk. Så vi padlet til ferge leie på Gossa for en lunsj. Øystein ble oppringt igjen og han kunne fortelle at det var mulig å få kart hos en i Ålesund på Libris der. Skylaget over meg lettet litt og depresjonen forsvant litt mer. Dit kommer vi forhåpentligvis imorgen, men som alle andre dager er også morgendagen umulig å spå noe om pga været. Men vi håper vi får nytt kart imorgen.

SÅ guttene tok frem fylkeskartet over Møre og Romsdal på 1:300.000 og la det i en kartmappe og padlet videre etter det. Og det var en utfordring. Men padler du nært nok skljønner du hvor du er til slutt. Vi gikk på Otrøya sin nordside og inn i Mindsundet og der hadde vi sett at det var en camping i NAF boka. Campingen var vanskligere å finne enn et halmstrå i en nålpute så vi ringte for å finne ut hvor den er. SÅ nå sitter vi her i ei lita hytte. Rene, mette og batteriladene.

Ute er det like grått som det var da vi sto opp og regnet kommer i puljer. Men ærlig talt, vi klager ikke. Dette er den første ordentlige regndagen vi har hatt på hele turen, og vi hadde forventet fler.

Hva skjer her? Joda siden lånedrakta pappa har ikke har tisse luke, har han prøvd ut utallige stillinger for å få pisset i all hast når vi når land. Denne er den siste og passer perfekt i lett skrånende terreng. For de som lurer på hva slags drakt han hater så er det en Artistic Asko Dry suit. Som pappa sier, de som har lagd denne kan umulig ha prøvd den. Mulig den passer til elvpadling, men til pappa sitt bruk passer den ikke. Så pappa savner sin Palm drakt som han anbefaller varmt til alle.

Fra mer rolig farvann etter gårsdagens Hustadvika tur.

Vi passerte Ormen Lange. Imponerende.

Her kommer en liten videosnutt om livet i leiren på kveldene. Pappa har tatt av seg sokkene som senere fungerte som saueskremsel. Akkurat her skremmer de bare oss....

Takk Hustadvika. Du var tøff men real - Dag 31

2010-06-10T21:20:00.000+02:00

Ja da har vi hatt to dager i Møre og Romsdal og vi må si at her er det vakkert altså dere. Vi nevnte Sveggen og Sveggsundet igår. Idag har vi passert flere steder av samme kaliber. Langøysundet og Sandøysundet og vi har sett flere steder som virkelig er flotte. Husene er godt vedlikeholdt og lukker du øynene og "siler" ut lyden av biler og slikt, klarer vi nesten og sette oss tilbake til en tid da alle bryggene og sjøhusene yret av liv. Den gangen livsnerven ut til disse stedene helt ytterst i havet var båter og båttrafikk. Lukker vi opp øynene og ørene igjen ser vi nå tidens åresystem og livsnerver her ute - bruene. Vi har på turen padlet under hundrevis av bruer. Noen store, noen små. Noen til samfunn med mange mennesker, noen kun til steder med noen få gjenboende. Det er herlig å sitte sånn og se at vi faktisk ønsker å ha folk boende her ute. Og det dukker opp store industribygg og det er industri her ute.

Pappa lanserte i den forbindelsen en ide om å padle turen om igjen, denne gangen i en dobbelkajakk med Siv Jensen som medpassasjer. Og la henne med selvsyn se at det er meget bra samferdsselspolitikk i Norge. Vi to i kajakkene våre er skjønt enige om at det finnes viktigere ting enn firefelt motorvei inn til storbyene. Ja ja, nok om det. Men altså dere, vi skulle så gjerne ha fått dere til å se det vi har sett på denne turen. Norge er så utrolig vakkert og har så mye å by på.....

Men ja, vi skulle forsere Hustadvika idag vi og var jo litt spente på hvordan det skulle gå. Det er jo mang en historie om dette havstykket så vi hadde stor respekt for det forestående. Først fikk vi handlet på Langøyneset og kost oss i de overnevnte sundene, før vi ga oss i kast med dette Hustadvika. Og nok engang har vinden blåst vår vei og bølgene like så. Men vi hadde dem litt på tvers i perioder og bølgene var store og bruste de altså. Og sannelig var det grunner over alt. Men vi navigerte oss frem og suste mellom holmer og skjær. Vi hadde nok forholdene med oss og takker for det. Kom oss til Bud og smulere farvann.

Når vi passerte videre slo det oss at vi skulle ha brukt tredve år på denne turen for å få med oss alt som er mulig å oppleve.

Vi peilet oss inn mot Gossa, men så i det fjerne en grønn slette og valget å gå inn til Ytre Harøya og slå opp leirplassen der.

Og idag er det altså en merkedag. Ikke bare er Hustadvika passert, men dette er også første dagen vi tok av oss tørrdraktene og også undertøyet før vi tok på oss buksene. Ja jeg til og med spradet litt rundt i bare boxeren. For sola varmet skikkelig. Når man går sånn halv naken får man også status på kroppsfassonegn og mens jeg er kritt hvit og bitte litte granne mindre, er fateren like hvit men betydelig innsnevret rundt livet....

Men sånn går det når man for andre dag på rad padler 43 kilometer.

Vi takker for invitasjoner til Fjørtofta, men vi tror nok kursen blir litt inenfor der i morgen, men speid gjerne etter oss med kikkert.

Ingen bilder idag pga lite batteri på PC

Å kjenne litt på havet - Dag 30

2010-06-09T20:15:00.005+02:00

"Pappa, da er klokka halv sju". Bare et vennelig grynt kommer tilbake og jeg spør om vi skal slumre i tretti minutter. Dette svarer han kjapt ja til og dermed er tretti ekstra minutter med søvn sikret.

Natten hadde ikke vært så fult av fart og spenning som den foregående meksikanse aftenen, men fattern hadde vært ute og luktet på været en gang. Da var himmelen utrolig vakker og han vurderte å ta en tur opp på toppen av øya for å se soloppgangen, men han gadd rett og slett ikke.

Etter frokost pakket vi kajakkene og denne gangen sjøsatte vi kajakkene på en selvlagd slipp med tre planker. Utrolig kjekt så slapp vi å løfte kajakkene i det hele tatt. Vi satte ut og kursen ble lagt mot nordvest siden av Tustna. Her var det først litt åpent og bølgene førte oss raskt i riktig retning. Ettet hvert kom vi inn i ett mylder av øyer og holmer. Flott padleområde med andre ord. Før vi skulle sette over mot Kristiansund ville vi ha en liten lunsj og den tok vi i en av de siste holmene utenfor Golma.

Etter noen deilige brødskiver satte vi over mot Skorpa. Og her hadde vi en kjempe flott dytt i ryggen. Bølgene var perfekte og kom rett bakfra med den kursen vi hadde. Vi suste avgårde og i starten av sundet inn mot Kristiansund fikk jeg noen kjempe surfer, der jeg suste noe vanvittig fort fremover. Veldig morsomt.

Så kom vi under den første brua i Kritiansund og denne vakre byen åpnet seg for oss. Utrolig flott å sitte der nede i den lille boksen av en båt vi sitter i å se oppover på flotte leiligheter, hovedgater og mennesker og biler som fartet hit og dit. Solen skinte og vinden kilte oss forsatt lekent i nakkehårene der vi sust videre i havna. Passerte noen svære skip og så den lille lokale ferga som går mellom øyene som utgjør Kristiansund.

Så bar det ut i havet igjen. Og mens vi peilet oss ut mot storhavet surret en av pappa sine favoritt melodier i hodet hans. I mot oss kom ei skøyte som kastet seg fra side til side i de store bølgene. Da satt pappa og nynnet på "Ut mot havet", komponert av Kristiansund sin egen Fiflett Brein. For dere uinnvidde er det her viktig å poengtere at dette er ikke dette havet som en vis Rune Rudberg har sunget om. Pappa sin melodi er vakker og litt trist.

Men her ute var det riktig så trivlig å padle på bølgene som bruste og vi fartet kjapt videre. Vi passerte fyret på Stavneset og bølgene fosset rundt oss. På vår styrbord side var det intet annet enn havet. Og dette havet hadde masse vann det ville ha presset in mot land. Men nok engang må vi si at kajakkene våre går noe så vanvittig godt i vannet. Bølgene tar liksom bare tak i oss og løfter oss videre. Morsomt og fassinerende.

Så gikk vi i inn i ett flott sund, Sveggen. Her var det trangt og nydelig og flotte hus på begge sider av sundet. Klokka begynte da å trekke seg mot fem og vi følte vel at vi snart kunne ta kvelden. Vi heiv oss i selene noen kilometer til og droppet lunsj nummer to. Kom etter hvert frem til en vakker øy, hvor vi fant enn inngjerdet grønn slette nordvest for Ekkilsøya.

Vi gikk litt utenom rutinene idag og unnet oss en kopp kakao før vi satte opp teltet. Men dette er nå oppe, og jegergryta med masse ekstra poteter og gulrøtter er nede i magen. Maten gjorde godt etter nye 43 kilometer på havet.

Ellers må jeg få lov å nevne at GPSen min (Satmap) med båtsportkaret er noe av det nærmeste jeg har kommet perfekt altså. Nydelig å navigere etter og utrolig nøyaktig. Får oversikten over store områder når man zoomer ut og detaljer når man zoomer inn. Og GPSen blir enkler eog enkler eå bruke og jeg oppdager hver dag noe nytt og lurt.
I morgen er det Hustavika som står for tur, så vi får se hav dagen i morgen bringer.

Gårsdagens leirplass i dag morges.....utsikt ut dit vi skal padle.

Kristiansund fra kajakk.

En stor båt og en liten båt og en middels stor mann.

En ting angrer jeg på at jeg ikke kjøpte og det var ett sånt lite videokamera til å ha på hånda eller andre steder. Men ute i bølgene kom jeg på en måte jeg kunne filme litt med utstyret jeg har. Så det testet jeg litt seinere i litt roligere vann.

Et snev av kjendistilværelsen i Kvenvær - Dag 29

2010-06-08T21:50:00.004+02:00

Idag har vi kjent litt på kjendistilværelsen gitt. Etter at lokalavisen skrev om oss igår ble papsen idag gjenkjent da vi handlet på lokalbutikken i Kvenvær. "Er det kajakkpadlerne?" og det kunne jo pappa svare bekreftende på der han sto i tørrdrakt og handlet. Og andre kunder snakket til oss og kjente oss igjen fra avisa. Artig og morsomt.

Men livet som kjendis ble kort for vi padlet jo videre ganske raskt. Vi hadde kommet oss avgårde litt etter åtte etter en litt i overkant aktiv natt. Aktiviteten skyldtes den meksikanske gryten vi hadde kost oss med kvelden i forveien. Den blei litt i kraftigste laget viste seg, og er fra nå av bannlyst i stormkjøkkenet på denne turen. SOm pappa sa; hvordan lukter det i mexico mon tro....

Vi padlet langs Hitras vest side med kursen mot Kvenvær. Når vi kom dit trodde vi at vi hadde padlet for langt gitt, for der var det flere tyske enn norske biler. Alle snakket tysk eller polsk oig hadde fiskestenger i umidellbar nærhet. Men som sagt vi fikk kjendisstatus og handlet litt mat så vi var fornøyde. Og turen bar videre til lunsj nummer en. Denne ble nydt i nærheten av Hernes. Solen skinte og kamerabatteriene mine ble ladet opp med solcellepanelet.

Derfra gikk turen mellom holmer og skjær før vi la ut på kryssingen mellom Hitra og Smøla. Og samtidig som vi passerte fylkesgrensen hadde vi padlet 1000 kilometer siden vi forlot Tromsø. Dette ble feiret med kornlunsj ved Vikan på Smøla. Møre og Romsdal er vårt femte fylke så vi plukker dem en etter en. Overfarten mellom Hitra og Smøla bød på noen store havdønninger som virkelig var morsomme å padle i. I bunnen av de største dalene forsvant også fjellene inne på øyene mot fastlandet og de var på 900 meter og vi var ikke mer enn 20 kilometer unna....

Vi passerte Tyrholmenfyr og satte over mot Storøya utenfor Stabblandet. Her fant vi ei vik med masse sauebæsj og søppel men også en stor nok gressflekk for "Villa Hilleberg" fikk plass. Nå er turens til nå beste middag fortært og vi gjør oss klare for nok en natt i telt. Kilometertelleren stoppet i dag på 50 kilometer, og Kristiandsund lokker ikke så langt unna. Den premierte middagen besto av stekte pølser, masi, tomatbønner og potetmos lagd med fløte...håper natten blir roligere enn etter mexicanskgryte...men jeg har min tvil.

Fattern blir bare barskere og barskere.

mellom to holmer med de høye fjellene innenfor dit vi skulle i bakgrunn.

SSelv barske pappaer blir trøtte, så papsen tar en liten powernap mens jeg sjekker navigasjonen.

Men paspsen blir barsk med skjegg, ligner jeg mer og mer på smørbukk...

Sannelig fikk jeg besøk på kontoret idag.....Bildet er manipulert.

Det gikk som fillern i Fillan - Dag 28

2010-06-07T21:11:00.002+02:00

Ja så klarte vi å forsove oss i morges. Jeg stoppet vekkeklokken da den ringte klokka seks og la meg ned igjen i påvente av at pappa skulle våkne til som han pleier etter tre minutter. Men isteden så bråvåkner jeg og sjekker klokken, 06.43 og om to minutter skulle pappa på Nrk Vestfoldsendinga. Jeg bråvekker papsen han kaster seg over mobilen, trykker PIN-kode feil pga litt trøtte øyne og mangel på briller. Nytt forsøk og det stemmer og det tar null komma tre sekunder før det begynner å ringe. Og far er på luften ett minutt etter at han skøyt seg selv ut av soveposen. Jeg fikk mine ekstra minutter med slumring der jeg lå å hørte pappa svare engasjert og godt for seg. Jeg foremlig så for meg hele turen vi har padlet så langt....

Vel vel, vi kastet oss rundt for vi hadde enda en avtale med pressen. Denne kom vi en time for sent til, men det gikk bra det også og journalist Wenche fra lokal avisa på Hitra og Frøya knipset og noterte og kjørte oss sågar til sentrum på Hitra, nemelig Fillan. Og her lå det drakter og brev og ventet på oss. Min lånedrakt fra Lars og pappa sin "stand-in drakt" fra Eian fritid AS. Koselig brev fra kjæresten i Tromsø ventet også. Drakter ble sendt i retur og pappa gikk for å kjøpe solbriller nummer tre, blir spennende å se hvor mange han kommer til å bruke. Vi spanderte på oss en stor soft-ice og gikk tilbake til kajakkene for lunsj og prøving av nydraktene.

Jeg skjønte med en gang at jeg hadde gått fra en våtmark til ørken. Pappa derimot hadde gått fra fossefall til ørken, men her er ikke ørken positivt. For jeg har jo vært våt siden Tromsø (som Lars skrev i en sms "du må jo ha fått sopp fra skrottum til armhulene"), men med lånedrakta fra Lars kunne jeg ha tørket en hvilken som helst klesvask innenfor drakta. Pappa har jo kost seg i sin Palm drakt og da spesielt tisse-glidelåsen som denne drakta har. Så viser det seg at stand-in drakta ikke er utstyrt med det. Riktigfnok en frontzip som går ned mot skrittet, men på langt nær langt nok. Så fattern får ikke pissa i kajakken sin lengre (i ei flaske i kajakken for å være presis). Dette kan by på utfordringer. Og den er også vrien når man står på land. SÅ vi håper Eian fikser ting og tang kjapt og sender en ny Palm til fattern slik at turen kan nytes videre.

Jeg skal ikke nevne her hvor mye vanskligere ny drakta til pappa er å få av og på seg, men det gikk noen gloser utover leirplassen her i kveld. Men vi er begge tørre og foreløpig har papsen rukket å dra av seg spruttrekket og ordnet med frontzippen før strålen kommer.

Vel vi padlet fra Fillan og nordover ut sundet mot Frøya. Igjennom Dormsundet skulle vi, men før det var det noen krappe medsjøer vi skulle hanskes med. I perioder følte jeg at jeg var mer under vann enn over. Men det gikk greit og jeg smilte for jeg var forsatt tørr, noe som var en ny opplevelse for meg.

Etter brua i Dormsundet ble det litt kornlunsj før medstrøm og medvind dyttet oss videre sørvest over langs Hitra. Her var det ikke flust med leirplasser, kort sagt det var nesten ingen, men vi gutta fant ett sted til slutt like ved Stamnes.

Kilometertelleren endte på 36 kilometer idag og det er ikke dårlig etter to presseoppdrag, en forsovelse og en masse butikker.

Når har vi forspist oss på en lekker Meksikanskgryte lagd av oss to i fellesskap. Solen lyser inn i teltet og vi skal snart legge oss i i teltet for å lære mer om arbeiderkampen i Sulitjelma og vi skal fordype oss litt i siste UTE magasin.

Gårsdagens artikkel om oss kan leses her på fosna-folket.no

Hotel Radison SAS, ta dere en bolle, there's a new hotel in town - Dag 26 og 27

2010-06-06T21:08:00.005+02:00

Kjære lesere vi beklager at det ikke har kommet noen oppdateringer om våre gjøren og laden. Men det har sin helt klare forklaring som dere snart vil forstå.

Først. Dagen idag har vært fantastisk, og gårsdagen likeså. Og hvem skal vi takke det for? Jo, Pål Frode Larsen og hans to døtre Marie og Karoline. Hvis du slår opp i et leksikon på "gjestfrihet" vil du se bilder av disse tre. Pål la inn en kommentar på bloggen vår for en god stund siden med tips om steder vi kunne overnatte, samt flotte steder vi burde padle. Og ikke minst så inviterte han oss til å komme på besøk når vi passerte Ørlandet. Invitasjonen inneholdt ord som laks, overnatting og dusjing. Og vi lar oss ikke be to ganger. Så på fredag kveld sendt vi melding og lurte på om tilbudet forsatt sto ved lag. Noe det gjorde. Så vi så på kartet og sa vi var på Uthaug på lørdag kveld, og Pål sa "velkommen skal dere være". Vi skriver ikke så mye om padlingen fra Hosen stranden til Ørlandet, men vi anbefaller folk å padle igjennom Lysøysundet og Vallersund, samt at vi passerte Tranøya der Farmen ble spilt inn i fjor. Fra Vallersund hadde vi 21 kilometer igjen og vi gjorde det unna på tre timer, noe som gir sju km/t i snitt, så det blåste godt der vi suste med medsjø og medvind mot noe som skulle vise seg å bli ett opphold på høyde med verdens beste hotell.

For på stranden på Uthaug treffer vi Pål. En mann ikke vi kjenner og vi er menn som han ikke kjenner. Vi får dratt kajakkene opp på plenen til ett strandhus som tilbyr oss å lagre kajakkene der om natten. Takk for det. Pål beordrer oss inn i bilen sin selvom vi sitter i våte tørrdrakter. For vel fremme hos Pål får vi spylt drakter og vester. Der treffer vi også hans døtre Maria og Karoline og også de tar oss vel imot. Inne i huset blir vi tildelt senger i jentenes gamle lekerom. Her var det oppredde senger og rene håndkler og sjokoladen på hodeputen kom i form av en 200 grams Smash sjokolade.

Etter at vi igjen er blitt kvitt saltet og alt det andre vi har på våre kropper, bærer det over til spisebordet og ett lekkert lakse måltid. Laksen hadde Pål selv fanget fra kajakk litt sør for Lysøysundet. Det var herlige poteter og nydelige grønnsaker. Og himmel som vi koste oss. Praten gikk lettere enn lett og det var koselig å sitte rundt ett bord sammen med Pål og jentene.

Etter middagen tok vi ett parti Kinasjakk. Jeg mintes det som ett kjapp kjapp spill, men kom etterhvert på andre tanker. For jeg hadde bare spilt mot en annen og da går det kjapt, med fem blei det vanvittig tett inne i midten. Klokka halv tolv måtte vi kaste inn alle håndklene vi hadde og det ble en delt seier mellom Pål og Karoline. Så sent har ikke papsen og jeg vært oppe på over en måned, så vi sovnet ganske kjapt etter at vi tross alt hadde padlet 55 kilometer den dagen.

Men så renner søndagssolen opp og vi gjør oss klare for noe som skulle bli utrolig kult, men før det får vi servert frokost og tildelt nybakt brød som vi kan ta med videre på turen. Så tar Pål og jentene oss med inn i en hangar med en F-16......Ja flyet. Ja det kule flyet som du av og til ser flyr over deg og som alle gutter hver gang de ser tenker at "herregud skulle ønske det hadde vært meg som satt der oppe". Ett sånt fly sto foran oss. Og her gjaldt ikke regelen "bare se ikke røre". Papsen fikk røre først og satte seg inn i cockpiten. Mulig vi av og til føler at vi trer oss ned i en kajakk men dette var noe annet, og rundt deg så var det noe som var litt mer avansert for å få fremdrift enn en eskimoåre. Så der satt vi på tur, begge med ett like stor glis og like hurtigbankende hjerte. Vi fikk holde på spakene og sannelig lukket Pål "topplokket" over meg også.....Top Gun here we come....

Jeg har alltid drømt om å få sitte i ett slikt fly og tenk at det skulle en padletur fra Tromsø til Tønsberg til for å få den drømmen oppfylt.

Vel, uansett hvor lyst vi hadde til å leke videre i hangaren eller forsette vårt opphold på Hotell Larsen, måtte vi litt videre idag også. Så Pål kjørte oss tilbake til Uthaug og kajakkene. Der ble vi møtt av lokalavisa som intervjuet oss. Dette hadde ei veninne av ei venninne av pappa ordnet, Solveig. Og Solveig møtte også opp på stranden og ga oss en flaske med solbærsaft samt ett helt handlenett med hjemmelagde pizzasnurrer.

Det tatt bilder både mot havet og oss og fra oss mot land når vi dro. Nok engang tusen takk til Marie, Karoline og Pål for den utrolige gjestfriheten dere viste oss og for at vi fikk bli kjent med dere. Tusen takk.

Men da var vi atter i kajakkene med kurs for Hitra og morgendagens posthenting. Vi la kursen ut mot Kjeungskjærfyr. Der ble det bildetaking. Så padlet vi videre. Og vi kom etter hvert til det siste havstyket fra Storfosna og Fjellværøya. Og her var det duket for lytting på P1 og ønskekonserten. Og der midt ute på det paddeflate havet, mens en Lunde fugle lekte i nærheten av oss, ble pappa sin melding i forbindelse med mamma sin kommende bursdag lest opp. Og det var sterke scener der ute. Pappa hadde egentlig ønsket seg Sov på min arm som sang, men så valgte de andrevalget (Gabriellas sang). Og egentlig er det litt godt. For hadde førstevalget kommet måtte det ha blitt sendt ut tsunami varsel på trønderlagskysten for da ville pappa ha grått enda mer enn han gjorde nå. Men det var sterkt som sønn også å se sin far være så gla i den kvinnen han hadde vært gift med i snart førti år......

Men slike opplevelser tar på. Både det å oppleve gjestfriheten og det å kjenne på "savnefølelsen" som pappa gjorde. Så vi kom oss ikke helt frem til Fillan idag, men fant ett bitte lite nes hvor vi har slått leir. Pizzabollene er fortært og nå går hotellsjokoladen.

Tusen takk til alle vi møtte på Ørlandet for å ha gjort dette til to supre dager.

Pål disker opp med selfisket lask og Marie og Karoline lager god stemning.

Tom Cruise, ta deg ei bolle....

Pappa vurderer å spe på pensjonen som pilot

Takk for omvisningen Pål.

Hallingsdal, Guldbrandsdal og BØLGEDAL - Dag 25

2010-06-04T20:55:00.002+02:00

Og gjett hvilken av disse dalene vi liker oss i? Riktig bølgedalene. Og de fikk vi virkelig stifte bekjentskap med idag.

Vi hadde bestemt oss for å stå opp klokken 03.00 og gjøre ett forsøk ute i havet. Hvis det bare var tull skulle vi snu og dra inn til Dragseid. Klokken tre på natten er som dere alle sikkert er klar over veldig veldig tidlig. Så etter å ha skrudd av vekkeklokken håpet jeg pappa ville sove litt lengre. Noe han bare ville i tyve minutter. Da var det opp og stå, og vi var i kajakkene klokken 05.30. Ny rekord. Vinden var løyet noe og vi hadde mer enn godt håp for en tur rundt Buholmråsa og Sør-Trønderlag.

Og det var her ute vi møtte vår favoritt dal. Også så mange av dem vi møtte da. Også så store de var blitt da. Vi fikk dem midt i mot og nok engang var føttene våre tidvis høyt over vannet. Havdønningene kom veltende mot oss og vi lo og koste oss. I perioder var både fyr, Trønderlag og Norge helt borte, da var vi nede i dalen. Så krabbet vi oss opp til dal toppen og så det meste igjen. Vi så opp og ned på hverandre annen hver gang og av og til var vi skilt fra hverandre av flere tonn vann. Det sprutet og bruste. Vi ropte til hverandre og og vi smilte til hverandre. Begge følte at dette mestret vi mer enn godt nok. Vi kjørte sikk sakk mellom områder hvor bølgene brøyt og vi var virkelig små der vi koste oss fremover. Etter hvert roet både havet og vinden seg og vi kom inn til Buholmråsa fyr. Der tok vi peiling over neste fjord og satte over.

Etter tre timer kom vi til Fårøya utenfor Sandvikberget. Da var 17 kilometer padlet og tre brødskiver forsvant som smågodt på en kino forestilling - fort. Men herregud som vi frøys. Dette var første dagen da også pappa følte seg kald. Vi satt der og skalv og gledet oss til å sette oss ned i kjakkaene og få padlet oss varme igjen. Så ut fra Fårøya bar det mens kropsstemepraturen kom seg over femogtredve grader.

Vi forsatte å padle i vind og regn, mens bølgene var nå små men flere. Men videre kom vi og kornlunsjen ble fortært på Eian. Her hadde vi en hygelig passiar med en tysk famile. Det morsomme var at de bare var på ferie her i Norge men snakket så goidt norsk at jeg trodde de hadde bodd her i flere år. Et hyggelig møte. Nu hadde vi padlet ca 35 kilometer.

Nå kom også sola frem og vi kunne kose oss mens vi padlet videre mot dagens mål. Men før det tok vi lunsj nummer tre i form av rett i koppen og noen never med sjokolade mix. Vi fant da også ut at vi nesten var ved dagens mål og vi klarte å finne ut hvor vi skulle padle videre. Vi rundet rundt nordvest siden av Stokkøya og kom oss inn til stranda som så mange hadde tipset oss om. Her var det lang strand og strandbar. Totalt har vi padlet 58 kilometer idag. KLokken var 18.20 og vi hadde vært på tur i tretten timer.

Vi fikk opp telt og lagde oss fiskekaker med poteter og gulrøtter før vi pakket det vi hadde av elektriske dippedupper som trengte lading og gikk på bar. Etter at vi hadde rigget opp minipc, GPS, to kamerarer og en mobil på lading var det en som satt der som sa litt lakonisk," dere så jo ut som noen skikkelige Lars Monsen fyrer, men når er jo bodet fylt opp av dippe dupper"

Vi er nå nede i hver vår andre enhet og rundt oss sitter flere selskaper som skal kose seg med reker, blåskjell og uer. Men ingen av de rettene som blir sisket opp kan måle seg mot det vi to serverte og slukte i teltet noen timer før.

Og der kom sannelig eieren av stedet og ga oss ett brød :-)

Papsen har bare bitte bitte gran igjen av tannbørsten sin etter ett lite uhell.

Roligere farvann inne ved fyret.

Pappa i vakkert solskimmer på vei til lunsjnummer tre.

To posrsjoner korn gjør susen og vi suser av gårde videre. Kornblandingene er helt vanlig konvensjonelle kornblandinger.

D fins it småvær ved Småværet - Dag 24

2010-06-03T19:11:00.002+02:00

Ja så våknet vi til masse vind idag. Papsen tok seg en morgen tisse tur med vindmåler og kikkert i fem tiden og målte 10 m/s og masse hvite bølger så vi krøyp ned i posen og forsatte vår søvnige tilværelse i noen timer til. Da vi endelig krøp ut hadde vi sovet i eleve timer og undertegnede kunne sikkert ha snudd seg over på andre siden og sovet videre. Men med papsen lovnad om te, var det om å gjøre å ikke snu seg og heller komme seg opp.

Vinden satte altså en brems for videre fremgang idag. Vi var oppe og målte vinden igjen og da endte den på 12,5 m/s og havet var vel egentlig bare hvit utenfor her. Men vi har kost oss for det. Vi har som nevnt vært værobservatører, vi har prøvd å bryte oss inn i ett hus (måtte gi oss da det ikke fantes åpne dører så vår karriere som innbruddstyver hadde blitt kort), vi har vært på utforsking av nærmiljøet (og funnet en kjempe høy og lang kløft som nærmest deler halv øya vi er på i to) og ikke minst har vi lest videre i våre bøker og tidvis har papsen smelt til med noen av Rudolf Nilsens arbeidersanger når han har lukket igjen sin bok "Sulis" om arbeidernes kamp i Sulitjelma. Selv blir jeg mer og mer ulykkelig sammen med Andrine i "Andrine og lykken".

Men papsen og jeg kunne knapt vært lykkeligere her vi er på tur. Så imorgen går ferden videre. Vindutsiktene er litt bedre men ikke best, så vi har saumfart kartene våre og funnet ett sted som heter Dragseid og vi vurderer å ta ett godt gammelt vikingtriks og bære kajakkene våre over der. Vi får se hva som skjer i løpet av natten.

Det blåser godt på toppene.....gammel Jokke slager, for de som husker og bry seg om det

Friske Folda forsert - Dag 23

2010-06-02T20:42:00.003+02:00

En natt som "væreiere" gjorde godt. Vi sov godt oppe i "andre etasje" og når vekkeklokken pep i fem tiden var vi raskt oppe. En annen som hadde stått tidlig opp var sørvesten. Den blåste over øya og huset og vi så at det var godt med hvite skumtopper på havet. Men vi pakket det vi skulle, spiste vår frokost og smurte vår niste og pakket kajakkene og satte igang med å padle siste rest av Folda.

Hadde vi forsatt igår hadde turen over tatt en halv time. Idag var vinden snudd helt andre veien så vi kjempet oss i mot vind og bølger. Dere som har padlet litt kjenner den morsomme følelsen du får når du kommer over en bølgetopp og plutselig er det ikke vann under den fremre delen av kajakken. Sånn hadde vi det i starten. Bølgene kom ikke så veldig ofte så vi hadde god kontroll og smilte masse. Men det var jo litt tungt også da.

Vi passerte også ett meget tydelig strømskille der ute. Havet ble vedlig rotete jo næremere vi kom. I det vi passerte skillet ble sjøen mye stillere og det gikk greiere å padle. Fasinerende. Vi passerte ut av det noe senere og kom da tilbake til det rotet havet. Men da begynte vi å se plassen vi skulle ha vår brødlunsj. Den ble spist på Fugløya (SKingen). Da hadde vi padlet i tre timer og pappa tippet rett distanse på 12,1 km. Motvinden gjør sitt for å senke fremdriften.

Så padlet vi i et morsomt onmråde med masse holmer og skjær. Her var vi innaskjærs så vi gjorde god fart. Plutselig fikk vi se noen store dyr inne på ei holme og papsen er raskt fremme med kikkerten. Det viser seg at det er to værer som trasker der ute sammen. Begge ser ut som to tovede ullmatter. Papsen pakker ned kikkerten og begynner å lete etter solbrillene. Men finner dem ikke. Han tror de er blitt skjøvet inn i cockpitten og slår seg til ro med det...en stund...så etter litt padling må vi finne ett sted å gå inn og få letet. Men finner vi noen solbriller? Neida. De ligger på noen meters dyp like utenfor holmen med de forbaska dyra. Ikke noe krise å miste solbriller nei, men dette er det andre parret papsen mister, og disse var noen hippe og billige fiskebriller han fikk til halvpris i Rørvik.... Stakkars mann. Så nå padler han med mine. Men behovet har ikke vært stort idag, da vi har hatt lett overskyet og duskregn mye av dagen.

Etter kornlunsjen i Einvika (27,4 km) bar det videre og vi begynte tidlig å se etter teltplasser da naturen ikke akkurat lyste mot oss om at det kunne bli sandstrand og gresslette. Og vi padlet og padlet. Tilslutt så vi noen bygninger og noe som kunne minne om gress. Huset var fraflyttet og gresset var humpete, så vi slo til. Da viste GPS en 44,5 km og vi var mer enn fornøyde.

Idag disket vi opp med hermetiske kjøttkaker i brunsaus med poteter og wokkede grønnsaker.... La meg si det slik at vi kommer til å spise poteter og grønnsaker igjen. Hermetiske kjøttkaker satser vi på å ikke treffe mer på vår vei. Men alt glei ned og kjøttkakene fyller nå teltet i form av gass......

Vi ligger kun noen kilometer fra fylkesgrensen, så imorgen trenger vi dypere inn i barteland. Og vi gleder oss. Flagget jeg fikk av dattern til en kollega ved avreise blir stående igjen i Nord-Trøndersk jord. Det passer jo bra siden min gode kollega Marit snakker denne skjønne dialekt og kommer fra Namsos. Så Marit hils Ingrid og si at flagget har kommet "hjem".

Vi takker også for invitasjonen til Ølandet. Vi håper det passer inn med tiden vår. Hadde vært hyggelig.

Deilige følelsen av å være underveis med godt selskap i hverandre.

Flagget er plantet på en jordkjeller. På baksiden av flagget stod det "monolittt to. MMagnus og pappaen på tur" skrevet i sånn flagg alfabet. Takk Ingrid.

Sommel og rør i Rørvik...men akk for en fin dag - Dag 22

2010-06-01T20:47:00.002+02:00

Nu skulle dere sett oss nå dere. Vi er gode og mette på wokk med spanske kjøttbullar, grønsaker og nudler, solen har skint i halve dag og vind og bølger har atter nensomt bestrøket våre rygger. Vi har dratt fra Rørvik og endt opp midt ute i Folda på øya Steinan. Der står det ei åpen hytte som vi har ordnet oss inn i. Pappa leste om plassen i en av bøkene han leste om noen som hadde rodd fra Nordkapp til Lindesnes, og har siden hatt lyst til å svinge innom. Og når vi røret bort halve dagen i Rørvik, passet det med kun 24 kilometer idag.

Men dagen har jo ikke bare vært padling og wokk spising, vi har også stiftet bekjentskap med damene i posten på Coop i Rørvik. Og de damene var hyggelige de, den ene mannen også for den saks skyld. For pappa sin forsendelse var ikke kommet. Vi fikk greie på at det pågår en transport streik i landet som også har fått litt konsekvenser for oss. Så vi måtte ordne med videresending av pakken til pappa som tidligst er i Rørvik i morgen, mest sannsynlig ikke før på torsdag. Men damene, og den ene herren, var godheta sjølv og smilte og ordnet opp og lovte å sende pakken til Hitra.

Så dit kommer en tørrdrakt til pappa og en tørrdrakt til meg. Hvis dere skulle ønske å sende oss noe, så sende det til Poste Restante, Magnus/Laurence Østlie, Post i Butikk Hitra, 7239 HITRA. Vi vet det er sjokolader i butikkene, men ikke nok.......

Men padlingen idag ja. Vi dro fra campingen på Rørvik klokken to og da begynte sola og skinne på alvor. Vinden og ikke minst strømmen dyttet oss i masse fart ut sundet mellom Marøya og Nærøya. Så forsatte vind og bølger og føre oss på yttersiden av Storøya. Der "kornet" vi i det vi valgte å kalle "Lunvika", før vi satte over de siste seks kilometerne som gikk unna på 45 minutter.

Og kom altså frem til Steinan. Tok huset i øyesyn og fylte det med våre ting. Dette er ett sted vi kan anbefalle alle som padler eller småbåter seg forbi å ta turen innom.

Ellers kan jeg nevne at det nye spruttrekket har gjort min tilværelse i kajakken mye bedre. Gore-tex spruttrekk er altså ikke å anbefalle....

Kornlunsjen ble tatt på ett av Nord-Trønderlag sine vindstille steder idag.

Å bo på en øde øy.....(alle gamle KOLONister kjenner den sangen)

Flytende øyer i Trønderlag - Dag 21

2010-05-31T21:08:00.003+02:00

Joda idag har vi padlet over 1/3 av den totale distansen. Passerte over 700 kilometer idag og befinner oss nå i Rørvik. Gode og mette av pizza ligger vi nå i teltet på en campingplass i Rørvik. Vi skulle jo hente pakker og post her og hadde god tro på at det var to pakker som skulle ligge på "postpunktet" vårt her, men den gang ei. Bare pakken fra min kjære var kommet. Pappa sin tørrdrakt er det ingen som vet hvor er. Så vi satser på at den kommer imorgen tidlig. Det viste seg at mandag var "pakkefri" dag i Rørvik.

Men pakken fra min kjære inneholdt det jeg hadde bestilt samt to 200 grams sjokolader. Kan fortelle at den ene gikk ned som en sardin i en måkehals....fort altså.

For idag var vi slitne. Mektig slitne. Jeg kjente det med engang vi startet, og pappa også. Det gikk tregt, verket i muskler og ingenting stemte liksom. Vi hadde også fått en liten psykisk knekk når vi tippet at det var to mil til Rørvik fra leirplassen vår, men det var jo dobbelt så langt gitt. Så alt blei liksom så langt og tungt idag. Vinden i Nord-Trønderlag er heller ikke på vår side, så vi kjempet imot en god trekk fra sør. Og når Sandøya, øya vi hadde sett ut til lunsjsted flyttet på seg hele tiden ble det enda tyngre. Man skulle tro at løse ting på havet fulgte vinden, men ikke her nei. Øya bare seg ifra oss. For hvert padletak vi tok, dro den to avgårde. Så vi padlet og padlet og musklene ble mørere og mørere, men vi tok den igjen til slutt og vi kost oss med brødlunsjen idag.

Så bar det vider med Rørvik i sikte. Vinden økte på og ting tok tid. Antatt ankomsttidspunkt ble flyttet fremover for hvert vindkast. Kort sagt idag var det tungt altså. Men vi kom nå frem til slutt. Seilte inn på Neset Camping og fikk skrevet oss inn, pakken ble levert også og vi takker for det. Så trasket vi til "byen" for å handle og sjekke om pappas pakke hadde kommet, og som dere har forstått fikk vi bare handlet. Men vi endte opp på Pizza Napoli og dyttet i oss en stor pizza. Pappa passet på og sa ifra i det jeg var i ferd med å slikke tallerkenen.....

Men nå er det natta, klokken er ni og vi skal sove til åtte imorgen og vi vil ha mest mulig tid i horisontalen.

Dette er føling i fjæra det..

En fjær i hatten - vi har passert Torghatten - Dag 20

2010-05-30T21:02:00.002+02:00

Ja så er nok ett fylke gjennompadlet. Og vi takker Nordland for fantastiske opplevelser. Vi har hatt flott vær, god vind, mye vind, litt regn, vakre strender, trange sund, bortgjemte steder, utrolige bosetninger og mere til. Nordland er virkelig ett fylke padlere burde trekkes til, men hvem vet om de resterende fylkene kanskje matcher det vi har verdt igjennom?

Når vi skriver gjennompadlet er det en underdrivelse av dimensjoner. Vi har snakket litt om det der vi har passert fjorder og nes, at man kunne ha padlet og faretet opp og ned her hundre ganger og hatt hundre forskjellige turer. Vi har bare kjent på en liten promille av alt dette lange kystfylket har å by på. To uker er gått siden vi padlet ut av Troms i Tjeldsundet. Og nå sitter vi på Leka i Nord-Trønderlag.

Vi brøyt leir på under to timer idag, så vi er virkelig i ferd med å få ting i system. Starten på dagen gikk i ett lite og stille sund. Klokken var åtte og de fleste som kunne det sov godt under dyna, de som ikke kunne sov gjemte seg for oss så vi følte oss nok engang som de eneste i verden. Padlet forbi flotte hytter og fraflyttede hus og siktet oss inn mot Torghatten. Planen var en liten tur opp til hullet og en lunsj der. Men så padlet vi oss inn i ei vik som helt tydelig var markert som mulig å padle igjennom. Men så var det dette med høyvann og lavvann da. Kartet på GPSen er jo ett tur kart, så den viser blå farge der det er vann, og det var masse blått inne i vika vi padlet inn i. Men når alt vannet er ett annet sted er det umulig å forsere igjennom sand og stein. Så vi surra litt frem og tilbake og endte opp med å måtte padle rundt det ytterste neset vest for Torghatten. Og da gadd vi ikke å padle mer eller mindre tilbake for å se på ett hull....

Lunsjen ble tatt med utsikt bakover mot hatten og vi koste oss der vi satt. Ved avreise oppdaget pappa en mutter som lå i cokpitten, og der skal det liksom ikke ligge muttere å slenge, så vi fant ut at den skulle være på baborpedal. Flaks at papsen så den....

Vel vi stundet mot Nord-Trøndelag, men valgte å ta kornlunsken vår på Sør Kvaløya, det siste nestet i Nordland. Vi unnet oss en kopp kakao også der vi satt i lyngen og hvilte armer og andre kropsdeler.

Så bar det mot dette fylket der de fleste heier på RBK og snakker litt morsomt. Etter en time i noen morsomme sund valgte vi å ta kursen rett mor Nord øst spissen av Leka. Dit bar det over med vind og bølger på tvers. Når vi kom til det vi tippet måtte være fylkesgrensen feiret vi det med hver vår energi sjokolade. Jappen som lå under dekk, ble tildelt rollen som desseret senere i kveld.

Så etter 52 kilometer plukket vi ut en grønn slette med litt uvøren landing, men vi ble ønsket velkommen av fire hjort. Nå er middagen fortært. Vi disket opp med potetmos og stekte fiskeboller (!) snadder for kjennere.

Imorgen skal vi innom Rørvik og få post. Jeg skal få nytt spruttrekk og pappa får seg ny tørrdrakt. Og vi skal handle inn mer mat og masse japp tipper jeg.

Med fattern og Torghatten i bakgrunn.

Og der var hullet.

Ny energi....

Litt dramatisk lys like før vi passerte 50 km.

Under himmel blå, mot Himmelblå....og forbi - Dag 19

2010-05-29T20:28:00.006+02:00

Ja så var vårt herlige opphold hos Havnomaden over. Kroppene våre ga oss tegn på at de var klare for å padle igjen. Hvildedagen hadde gjort godt og atmosfæren og stemningen på Havnomaden hadde fungert som det beste SPA oppholdet noen menneske kan be om. Vi takker Inge og Bent for denne oasen av luksus og hygge ute blant øyfolket.

Men altså, frokost ble spist, niste ble smurt og kajakkene pakket i bar overkropp. Igjen var kajakkene blitt fylt opp med mat og drikke, så de var gampetunge. Men vi begynte rolig ut sundet på Husvær med stø kurs sørover og med håp om å nå Brønnøysund området idag.

Å padle på Helgeland er gøy. Alltid en holme eller fjorten du kan padle rundt, masse fugl du kan titte på, niser som hilser og siden vi padlet sørover kunne vi hvile øynene på fjellene på Vega. Vegaøyene står på UNESCO sin verdensarvliste og her skulle vi gjerne ha padlet i flere dager og opplevd de ytterste fiskeværene. Pappa ønsker å dra tilbake hit senere og jeg ser vel ikke bort fra at jeg gjør det selv heller. Krysset kjølvannet mitt fra fjorårets padletur her med Anne ett par ganger og det er jo litt moro.

Vi padlet og fant etter tre timer en liten vik hvor lunsjen skulle spises. Nydelig å sette tennene i en dobbel med Hapå igjen. Vi hadde traktekaffe på kannen og livet smilte til oss. Vinden hadde dyttet oss i ryggen hele turen så vi hadde padlet 20 kilometer på tre timer.

Men pappa var målbevist idag. Idag skulle Marit på Himmelblå besøkes. Jeg prøvde å forklare gang på gang at Himmelblå ikke var en dokumentar, men fiction. Det ville liksom ikke inn. Så jeg lot han drømme om Marit og alle de intrinegene det er mulig å få til på ei lita øy og som alltid ordnet seg (helt riktig, jeg er ingen stor fan av Himmelblå men det er pappa).

Men vi kom frem, pappa fant butikken, huset til fisker og fergemannen Roy og han fant Marit sitt himmelblå....men Marit den urbane caffelatte drikkene snuppa hvor var hun? Ikke til stede altså. SÅ pappa gråt en skvett og vi kunne padle videre. Vi snakket også med en lokal fyr som fortalte at i fjor var det 15.000 besøkende i løpet av sommeren. Han dreiv å satte opp blå postkasser på de stedene personene i serien hadde bodd. Det var også satt ut kart som forklarte alle stedene og om prosjektet. Vel verdt å ta en tur innom Ylvingen altså, ikke bare for å se på postkasser men også fordi øya er fin.

Etter denne realitetsoppvåkningen for papsen padlet vi helt syd på Ylvingen. Her var det kornlunsj og vi koste oss i sola. Kilometertelleren sto da på 38 kilometer.

Deretter padlet vi i to timer mot Brønnøysund og med vind i ryggen og strømmen i riktig retning stoppet vi opp på 50 kilometer idag. Her har vi funnet en flott leirplass inimellom noen trær på Saurodden rett utenfor Brønnøysund. Så dagens mål ble nådd og pappa fikk høre på Visekvarten på P2.

Nå lager pappa fiskesuppe med fløte i (fløte tipset kom fra Anne da hun hørte om fars nogen inskrumpne mage) og vi har åtte fiskeboller i. Gleder oss.

Da begynner vel klokken å nærme seg GP for de fleste av dere. Vi tar en tidlig kveld idag også og klarer oss helt fint uten glitter og glam og en slitsom Per Sundnes som sikkert har det kjempe fint i kveld (riktig er ikke fan av GP heller jeg, ikke pappa heller for den saks skyld:-))

Inge og Bent på Havnomaden. Takk for oss.

Papsen i et litt filosofisk øyeblikk ute på bølgan den blå....bølgan og bølgan fru blom

Vi prøvde å gjenskape bildet som er logoen på denne bloggen....klarte det nesten nesten....

Vakke en matbetta i hele butikken.....

Teltplassen vår i dag.

Praktikalia for "fraTtilT"

2010-05-28T17:05:00.004+02:00

Ja noen av dere har sendt mail og kommentarer med spørsmål om diveres utstyr og ting og tang. Så i dette innlegget vil vi ta for oss litt av det. For dere som kun er interessert i oss og hvordan vi har det kan jeg fortelle at hviledagen så langt har blitt benyttet til å gå sju kilometer for å handle, samt drikking av ordentlig traktekaffe og spising av smurt lefse med kanel. Samt at jeg skylder dere å nevne at solen varmer her jeg sitter i shorts på verandaen på Havnomaden. Det gjorde seg med en lang nattssøvn, tror vi gikk i køya klokken ni og sovnet klokken ti og undertegnede sto ikke opp før åtte. Men nok om det, nå er det praktikalia som står for tur.

Farkostene
Pappa padler en Boreal Sageney. Dette er en skikkelig ekspedisjonskajakk og fattern er meget fornøyd. Masse plass til det du måtte ønske å ta med, så faren kan være at du tar med for mye tøys og tull. Pappa føler seg utrolig trygg og som nevnt i ett inlegg fra en tid tilbake da vi følte litt på en liten kuling utenfor Bodø, satt pappa og koste seg og synes de to tre meter høye bølgene bare var morsomme. Kajakken ble kjøpt inn i fjor høst og var upadlet av pappa før start, men etter to tre dager ble han venn med den, men må det nevnes en ting, så synes han at det kunne vært kjekt med en liten "innsnevring" i dekket i området der åra settes i vannet. Fartøyet bærer det vakre navnet "Kristin T", etter hans kjæreste og min mor.

Undertegnede padler sin kjære Seaward Quest x3. Denne er nå ni år gammel og holder forsatt mål. Riktignok har jeg slitt med litt vann i aktre skott, men vi har nå kommet frem til at det må skyldes dårlig påsetting av neoprentrekket under lukene. Dette fordi mengden av vann inn har variert så veldig, samt at testing her på Havnomaden ikke har vist noen åpenbare lekasjer. Kajakken kunne gjerne vært litt breieer, for når far sitter på bølgetoppene og roper på mer, er jeg litt mer avmålt i mine uttalelser. Men kajakken er rask og jeg fosser i fra fattern i motvind. Denne laster også masse bagasje og det har vel vist seg at min er tyngre enn pappa sin når vi daglig bærer våre skip til vannet. Fartøyet mitt heter "MoNolitt II".

Årer
Vi padler begge med såkalte eskimoårer. Årene er lagd av han far sjøl og vi har padlet med slike årer i flere år nå. Og det er ikke uten grunn. Begge to opplevde for flere år siden at vi fikk vondt i skuldre og underarmer når padlesessongen begynte. Pappa dro sågar alltid på seg en senebetennelse hver vår når han padlet med vanlige europeiske årer. Så byttet han til eksimoårer og har siden ikke kjent annet enn padleglede når sessongen har begynt. Det samme opplevde jeg. Hadde hatt eskimoårene en god stund uten å bruke dem fordi det var uvant og det oppleveds som om jeg ikke hadde så god kontroll når jeg brukte dem. Jeg fikk vondt og husket pappa sine opplevelser og bestemte meg for å prøve eskimoårene engang til. Og etter noen turer ble jeg vant til dem og siden har jeg ikke kjent snurten av noen ting i armer og skuldre.

Årebladene på en eskimoåre er mye smalere enn på vanlige årer og med padleteknikken så blir det veldig lite motstand når man padler fremover, med like høy fart. Frekvensen er litt høyere men det liker vi. En annen fordel er at i mye vind så er det lite vindfang i årene. Sånn som turen i kulingen utenfor Bodø. Om vi hadde hatt vanlig årer der og ett vindkast hadde truffet oss på toppen av en bølge ville vinden ha tatt tak i åra og gitt oss enda mer å forholde oss til. Nå kunne vi konsentrere oss om bølgene, åra ble ikke afisert av vinden i det hele tatt.

Flere og flere av mine padlevenner begynner nå å padle med slike årer. Jeg er så heldig at jeg har min egen årebygger i pappa, for dere andre finnes det også håp. Bent her på Havnomaden lager noen fantastisk flotte årer for salg. Ta kontakt med han og skaff deg en eskimoåre du også. Du kommer til å synes det er litt uvant i starten, men etter to tre turer vil du få enda mer glede av padleturene dine.

Bekledning
Ja vi padler i tørrdrakter. Herlig. Jeg har padlet aktivt i Tromsø i tre fire år nå og er vant til å padle i tørrdrakt. Pappa hadde sin første padletur i tørrdrakt når vi dro fra Tromsø for 18 dager siden og storkoser seg. For som han sier, når du drar igjen glidlåsen er du liksom kommet inn. Da blir det godt og varmt, du holder deg tørr og du føler deg trygg i forhold til en eventuell wett exit. Pappa padler en Palm Aleutian tørrdrakt mens jeg padler en Kokatat (nå kaller jeg den "en ikke fullt så våtdrakt"). Desverre var pappa sine latexmasnjetter av dårlig kvalitet så halsmansjetten hans sprakk etter to uker. Men her kom Eian fritid inn som årets service bedrift og ordnet opp. En kort telefon til den trivlige damen pappa hadde handlet av og hun ordnet med å sende en reservedrakt opp til ett postpunkt vi har i Rørvik. Så sender pappa sin drakt i retur og denne reklameres på og forhåpentligvis får far en ny Palm drakt tilbake ett sted lengre sør i Norge. Så hatten av og tre ganger hurra for Eian Fritid.

Når det gjelder min "ikke fullt så våtdrakt" er det en tre år gammel Kokatat tørrdraktog jeg har nok vært litt gnien på å impregnere gore-texen før avreise. Dette kombinert med veldig mye salt på overdelen i starten og liten mulighet for skylding i ferskvann, har nok gjort sitt til at jeg nå er våt etter en dag på havet. Vi har også oppdaget to småhull som vi har lappet med Liquid Sole (ett must i reprasjonsskrinet). Men min gode venn Lars Verket har troppet opp og sender oppover sin gamle drakt som jeg kan få låne. Så nå om noen dager er vi atter tørre og trygge igjen.

Vi planlegger å bruke tørrdrakter lenge. Nå vet vi jo ikke hvordan været og varmen kommer til å bli, men jeg klarer å padle i tørrdrakt uansett hvor varmt det måtte bli. Og som dere vet, man kler seg etter vanntemperaturen og ikke lufttemperaturen.

Under tørrdraktene har vi på oss Brynje Artic. Dette er konge undertøyet altså. Det får vekk fuktigheten du produserer selv på huden og det holder det varm. Selv jeg som hver morgen tar på meg en fuktig Brynje genser, kjenner etter 30 sekunder att den gir varme. Utrolig stoff, som burde være ett must i alle padleres garderobeskap.

Navigasjon
Vi benytter en Satmap Activ 10 som GPS. Og det har fungert utmerket. Jeg har lagd ei rute fra Tromsø til Tønsberg (delt opp i flere små deler på ca 200 km) som vi bruker av og til. Ellers så prikker vi bare inn neste sted vi skal til og legger det som mål og følger kursen GPS'en oppgir. Satmap bruker Norges kartene i 1:50.000, du vet de røde turkartene. Masse detaljer og flott å navigere etter. Apparatet er enkelt å bruke og batteri kapasiteten er bra. Jeg har ett oppladbart batteri som jeg lader opp (mer om hvordan under). Etter at vi har kommet til Trønderlag skal vi gå over til sjøsportkart. Alle kartene er på SD kort. Hver dag lager jeg dagens tur om til ruter som så lagres på kortet, og senere overføres til PCen, som jeg deretter kan legge opp på Google earth eller på Satmap sine egne route sharer sider. Det eneste som har, om ikke vært en svakhet så i hvert fall en irritasjon, har vært at ikke alle fjordkryssinger finnes det 1:50.000 kart. Det har betydd at det å navigere i kartet på GPS'en har gått utrolig sakte pga at det blir to forskjellige format i skjermen. Dette burde bli fikset. Men altså dette problemet oppstår kun ved bruk på store fjord og havkryssinger. Inne ved kysten, hvor man helst vil padle er ikke dette ett problem.

Vi har også med oss fjorårets NAF bok. Denne er ikke ment for navigasjon, men vi ser hvor vi skal padle og hvor vi har padlet og vi kan lese om steder vi kommer til. Samt at vi kan finne ut om steder har butikker, post campingplasser eller museer for den saks skyld.

Uglnad It har lagd fylkeskart som vi har med. Disse er også flott til å få den store oversikten (som kan være litt vanskelig å få på GPS'en). Så langt har vi brukt Troms og Nordland. Troms var på 1:350.000 og fungert meget bra. Nordland er på 1:600.000 og blei vel litt for liten målestokk. Men resten av fylkene er på 350.000 så det passer jo oss perfekt. I disse kartene legger vi også inn dagens padlede rute.

Camp
Vi sover i ett Hilleberg Nallo 3 gt. Ett lett telt med ett meget stort fortelt som er praktisk på en slik tur. I tillegg tar vi ned innerteltet når vi står opp slik at vi får større plass til å spise og ordne. Da er innerteltet nede når vi slår det opp for kvelden og vi har samme store boltreplass. Begge ligger på exped liggeunderlag. Godt for kropp og sjel. Pappa har fått ett lite hull i sitt men har nå klart å lokalisere det og får tettet det med litt Liquid sole. Jeg får også tilsendt trekket og stol arrangementet til denne matten, noe som er utrolig praktisk hvis man blir liggende værfast og vil ha en annen stilling enn horisontalen. Stormkjøkken fra Trangia samt ett lite reserve bluss som får ut den aller siste gassen i boksene. Jeg har en Mountain Equpment sovepose som så langt har vært litt for tynn (går ned til pluss fem), så jeg har ett lite fleece pledd over meg. Men herregud vi er på vei sørover.

Data, størm og bilder
Jeg åpner jo kontoret hver ettermiddag og ordner PCen. Det er en Asus EeePC 1005p. Veldig bra batterikapasitet var vel det som avgorde valget for meg. Og så langt har den vært upåklagelig. Benytter mobilt bredbånd fra Telenor. Grunnen til at jeg valgte Telenor var fordi Ice hadde en kundeservice som suger gamp. Så langt har dekningen vært helt grei. Ikke opptimalt hele tiden, men jeg får kommet på nett og oppdatert. Når det ikke kommer bilder i innleggene er det ett resultat av litt dårlig dekning. Så langt er det kun tre leirsteder det ikke har vært mulig å få dekning. Blir spennende å se videre sørover hvordan dekningen blir. PC'en oppbevarer jeg i en Peli Hardback 1080 kasse for pcer. Smal liten sak som holder vann ute.

Men ett batteri kan ikke var evig, og det har vist seg at det er veldig få støpsler plassert ut i villmarka, så vi er jo avhengig av å få ladet ting og tang. Dette hadde jeg tenkt på og handlet inn det jeg trengte. Jeg hadde ett lite solcellepanel som er perfekt for lading av mobil og GPS. Det er en Solio Classic, kjøpt inn hos Friluftsbutikken i fjor. Denne er utstyrt med ett batteri som du kan lade på dagen når det er sol, og tappe over på mobilen eller GPS'en om natta, for så å begynne på han igjen dagen etter. Jeg har den liggende på akterdekket innpakket i en vanntelt kartmappe når vi padler. Dette fungert perfekt i fjor og også de fire første dagene av turen, helt til butterfinger Østlie jr klarte å legge igjen en kabel enten på ei holme i Tjeldsundet eller på Revelsholmen i Ofotfjorden. Så dette vidunder apparatet har vi ikke klart å få tappet strøm fra. Men her har Friluftsbutikken hjulpet oss og skaffet ny som nå er på vei til Rørvik.

Til PC'en trengte vi noe med litt mer kraft og da fikk jeg kjøpt ett Brunton solcellepanel fra Bjørns kajakk. Dette er sånn at det må lade det du skal lade der og da. SÅ det kan ikke ligge opp mens vi er underveis, men taes frem i pauser og ved leirplasser hvis det er behov. Denne skulle jo lade PC'en men så viste set seg at pluggen til PC'en var så spessiell at fabrikken ikke hadde lagd denne for tolvvolts lading.... Så derfor får jeg foreløpig ikke ladet PCen fra solcellepanelet. Men den manglende dippe duppen er på vei fra Kina vistnok så jeg har håp om å få den så snar tsom mulig. Så lading av PCen har skjedd når vi har hatt hviledag eller når vi lå i den campinghytta i Mevika. Og tro meg, batterikapasiteten er upåklagelig. Rekker altså fem seks dagers bruk med skriving av innlegg, bilderedigering og publisering.

Pappa har ett vanntett Olympus kamera, mens jeg har ett litt eldre Caoin S70 kamera med undervannshus. Dette er litt stort og klompete, så jeg misunner pappa såpass mye at jeg vurderer å kjøpe inn ett lite snertent vanntett Canon kamera.

Ja det var vel det vi ville nevne om ting og tang vi har med. Så nå er det bare å gå ut å handle.

O kom du herlige hviledag, på herlige Havnomaden - Dag 17

2010-05-27T17:34:00.004+02:00

Ja da har dagen kommet igjen, eller dette er dagen før dagen. For imorgen er det atter en liten hviledag for oss. Så med kun 15 kilometer i kroppene idag blir det halvannen hviledag faktisk.

Og kan man som havpadler finne ett mer passende sted en Havnomaden på Husvær? Vårt svar er ett klart og rungene "nei det kan man ikke". Jeg var her i fjor sommer sammen med kjæresten og viste hva jeg kom til og jeg hadde gledet meg fra den dagen vi bestemte oss for å padle fra Tromsø til Tønsberg med å vise stedet til pappa. Jeg hadde antat at mannen ville bli overvettig begeistret, for du skal lete lenge for å finne ett overnattingssted som har så mange finnesser og vakker innredning og utforming som dette.

Og jeg fikk rett. Pappa sin entusiasme begynte allerde fra vi kunne ta lokalene i øyesyn fra havet. Kameraet kom opp og han knipset i vei. Vi kom i land på en liten strand, fikk endelig spylt tørrdrakter og slikt i ferskvann, ringte Bent og fikk forklart at rom 3 var ferdig oppredd til oss. Når vi kom inn der begynte pappa sin begeistring å nå nye høyder. Overalt fant han detaljer han likte. Og de av dere lesere som kjenner far vet at han er rimelig pertentlig når det kommer til snekkerarbeid og slikt.

Etter en rask tur på butikken var det tilbake for litt lunsj før Bent var tilbake fra byen og viste oss resten av anlegget. Om pappa hadde vært begeistret før dette, ble han vel ikke mindre etter den turen. Utrolig hva Bent og Inge har bygd opp her. Pappa fikk sågar kjøpt seg en halvliter med Nordlandspils ("og gudskjelov for at det ikke var det skvipet fra Ringnes").

Det jeg prøver å fortelle dere lesere av dette innlegget, er altså: Ta dere en tur til Helgeland. Planlegg en padletur, sykkeltur eller øyhopping, og sørg for at dere tar turen innom Havnomaden. Det er jo ett padlesenter men her er alle velkomne. Vi kjenner i hvert fall at pulsen vår senker seg enda flere hakk ned enn den var og vi gleder oss til å lage mat på det lekre kjøkkenet og til å spise med utsikt mot De syv søstrene, eller mot Dønna, eller mot Vega......

Og ikke minst er kroppen avslappet siden vi vet at imorgen er det hviledag og ingen vekkeklokke. Vi har foruten å spylt draktene våre også fått tatt en dusj. Det deiligste var å fjerne alt saltet som jeg hadde rundt om i ansiktet. Jeg følte meg mer saltet enn enn medium pommes frites fra MacDonalds. SÅ nå sitter vi her nydusjet og fine. Pappa sprader rundt i den nyinnkjøpte buksen sin og er så fornøyd.

Etter dusjen tok vi en liten kontroll av kroppsutviklingen de siste 17 dagene, og den har vært merkbar. Til og med Østlie junior ser ut til å ha fjernet, om ikke en bilring så ihvert fall ett sykkehjul. Pappa derimot bør stå som nummer en på alle casting lister om det skal lages en Schindlers liste 2.

EN litt merkelig ting idag var at vi følte oss veldig sterke og fine i kroppen når vi padlet. Hadde medvind/sidevind hele veien og det virket som om vi kunne padlet mange kilometer idag også. Men i det vi setter beina på land på Husvær, forsvinner med ett halvparten av kreftene. Vi går rart, har vondt i beina, vondt i armene og hadde det vært opp til meg hadde jeg lagt meg med engang. Vi konkluderer med at dette er psykisk. Kroppen tok endelig til seg det faktum at imorgen skal den få hvile og restituere seg i det øyeblikket vi var på fast grund. Så vi har stor tro på at vi kommer til å være enda sterkere og enda klarer for padling på lørdag morgen.

Imorgen satser vi på flere bilder og videoer her, samt ett innlegg om utstyr og slikt som vi benytter.

Papsen på vei til Havnomaden

Havnomaden sitt flotte anlegg.

Endelig litt ordentlig kaffe....litt mye pulverkaffe de siste dagene.

På dovent hav til Dønna - Dag 16

2010-05-26T21:30:00.004+02:00

Ja ja så skjedde det igjen, men vi klarer bare ikke å holde oss. Vi hadde bestemt oss for en relativt rolig dag på ca fire mil, men ender nok engang opp med 55 kilometer. Og hvordan kan så det skje? Joda, med lite vind eller medvind, lite bølger eller paddeflatt hav er det så enkelt å bare kose seg videre. Vi siger avgårde i mellom seks og sju kilometer i time og vi bare koser oss.

Vi sto ikke opp før halv sju idag, og måtte fikse litt på drakta til pappa, så vi var ikke i vannet før klokken ti over ni. Passerte over til Tomma's nordvest side og videre langs vestsiden. Her var det flott ja, og vi plukket ut en vik rett nedenfor tre flotte fjelltopper. Her ble det lunsj samt litt kjeks som pappa hade lurt unna.

Videre satte vi over helt mot Dønnas vestligste punkt. PÅ vei over passerte skipet "sea explorer" oss og vi ga tydlig tegn til at vi viket og gikk bak den. Men båten tok en liten sving og tutet litt på oss og skipperen (?) kom ut på brovingen og vinket til oss. Riktig så trivelig.

Vi rundet neset og begynte å padle mot Dønnamannen som var inntullet i ett skylag. Været hos oss var upåklagelig med herlige gløtt av sol, og som nevnt med vind i ryggen.

Overalt så vi ørn, vi så ørner som satt på toppene av holmer, vi så ørner som sloss og vi så ørner som var snille mot hverandre. Lundefuglen er det også rikelig av her så de dukker opp og gjør hverdagen enda trivligere.

Etter kornlunsjen (etter 30 km) bestemte vi oss for å padle i to timer til eller ti kilometer til. Vi fant ei øy på kartet som kunne virke lovende. Men den gang ei gitt. For der var det bare svaberg, så vi padlet videre mot noe vi trodde var en strand, og som var det, men det var sanelig alt også. Det var en sandtunge til ei holme og det var ikke en leirplass å se noe sted, så vi padlet videre. Og videre etter neste strandhugg. I sundet mellom Dønna og Herøy dyttet vi innpå en halv Japp hver, sjekket GPS'en og fant ett sted på kartet som het Nordfryd SKagen. Dette virket lovende og vi suste med masse medstrøm igjennom sundet. Og stedet levde opp til navnet sitt gitt. Flott leirplass med plass til alle våre padlevenner og noen til.

Så nå sitter jeg med kontorarbeidet mens papsen lager middag. Denne gangen blir det fire (!) poteter og noen fiskeboller i humersaus på oss. Ikke akkurat nok mat, så pappa sper på med makaroni og mange brødskiver som garnityr. Tror det blir en sikker vinner. For som vi sa til hverandre: bryr du deg om hvordan det smaker?

Papsen i fint driv på dovent hav med Lovund med skydotten sin og Træna langt der ute.

Lekker utsikt fra leirplassen idag, De syv søstre.

Denne sittestillingen er anbefalt av minst ingen kiropraktorer tror jeg...

Et herlig måltid som smakte og mettet akkurat nok.

Og så var vi syd for polarsirkelen - Dag 15

2010-05-25T19:00:00.000+02:00

BEKLAGELIGVIS INGEN BIKLDER IDAG GRUNNET NOGET DÅRLIG INTERNETT DEKNING HER.

Joda gårsdagens 55 kilometer kjentes forsatt i armer og resten av kroppen når klokken ringte lovlig seint klokken 07.00, men såpass syntes vi at vi hadde fortjent. Vindretningen var forsatt gunstig for oss, så vi spiste og pakket og kom oss avgårde videre sørover.

Vi gikk i sundet mellom Gjerøya og Randsundøya og padlet i vakker skjærgård med merkelig bebyggelse. Så begynte vi å nærme oss dagens delmål, polarsirkelen og øya Vikingen. Denne hadde pappa lest om i flere padle og ro bøker fra norskekysten og vi ville innom. Øya ble lokalisert og vi padlet mot den. Vi fant ei vik og kom i land mens vi observerte to nysgjerrige seler bak oss i vika.

Vel oppe poserte vi i de fleste posisjoner og sa oss fornøyde med bildene og gikk tilbake til kajakkene og tok oss to never turmiks fra Polly. Selene var borte, men medvinden var der og vi puslet oss videre til sundet mellom Indre og Ytre Kvarøy. Fant en nydelig strand og tok lunsj der. Smakte godt etter 17 km.

Vi padlet så igjennom sundet mellom Lurøy og Stigen. Utrolig flott område. Lurøyas høyefjell på styrbord side og en litt lavere øy på babord gjorde sundet til ett stille stille sted. Her hørte jeg historien om "Johnny Laurence Home Brew" om min fars tidligere bravurer som produsent av edle dråper under studietiden. De som kjenner historien og har smakt varene fikk sikkert noen flashbacks nå, vi andre får bare le like mye som pappa og jeg gjorde når han fortalte historien.

Midt i sundet var det slutt på kartet på GPSen min og det måtte byttes, men vi vil jo gjøre ting litt smart så vi padlet en time til for å ta kornlunsj. Når denne ble spist på holmen med det lekre navnet Sædingsholmen (?), fant vi rett og slett ut at, nei her vil vi bli. Da hadde vi padlet 30 kilometer og gledet oss til en lang og rolig kveld. Vi vil da ha ca 65 km til Husvær og Havnomaden og turens andre hviledag, noe som vil bli to greie dagsetapper.

Vi sitter nå her i teltet mens det drypper så lett på taket og vi gleder oss til å lage middag og ikke minst til å legge oss tidlig. Tipper i ni tiden jeg.

Vel vel folkens, vi takker forsatt for tilbakemeldinger og tips på vår vei. Alt mottas med takk. Vi kommer tilbake til mer sånn om ting og tang og tekniske dippe dupper på hviledagen for de som lurer på slikt.

Vi "runna" Kunna - Dag 14

2010-05-25T18:32:00.000+02:00

SKREVET 24.05, PUBLISERT 25.05. BEKLAGELIGVIS UTEN BILDER, GRUNNET NOGET DÅRLIG INTERNETTDEKNING HER PÅ ETT SKJÆR SYD PÅ LURØY

Etter en god, men kort natts søvn bar det ut fra Mevika mot runding av Kunna (som dere skjønner av overskriften var det jobbsøknaden min som journalist i VG resten av sommeren). Og vi "runna" Kunna i paddeflatt hav og ble møt av nordgående hurtigrute Kong Harald.

Det var jo nok en helligdag så vi hadde handlet inn det meste vi trengte, men pappa hadde litt lite last i sin kajakk og ville fylle på den siste lasten han har. SÅ en butikk hadde vært fint. Sverre hadde tipset oss om handelsmann Sørensen på Støtt, og pappa hadde god tro. Jeg var litt mer avmålt, det var tross alt en skikkelig hellig helligdag har jeg forstått. Men vi kom inn til vakre Støtt, svingte inn i havnen og vandret til den stengte butikken og i hagen sitter ei dame og steller og fortelle at vi får spørre sjefen som satt på andre siden av huset. Og sannelig sier Sørensen at joda her er det bare å komme inn.

Og hvilken butikk. Som Inge allerede har kommentert, butikken har alt for alle. Nå i disse Grand Prix tider kunne butikken, sikkert som eneste i Norge skilte med en "Melodi Grand Prix 1980" kassett. Utrolig altså. Skulle ønske jeg kunne handle i en sånn butikk hver dag. Riktig nok var prisen litt skrudd opp, men det syntes jeg de burde være også. Med kun 40 fastboende, håper jeg alle hytteeiere i området gjør sin borgerplikt og tar handelen der og ikke inne på fastlandet.

Vi kom også i snakk med ei svensk seilerdame (Kristina i seilbåten Arktisk) som lå der. Det viste seg at hun hadde bodd på vårt ferieparadis nummer UNO, Koster, i 20 år og at hun og pappa hadde en felles bekjent i en Steinar Brenna. Ja ja som alle vet er dette en liten verden.

Solen skinte på oss der vi padlet videre sørover mot Meløy og passerte den på vestsiden så krysset vi over til Åmnes og koste oss med lunsj og sol der før vi dundret videre. Derfra krysset vi leia og ankom Rødøys syd øst side. Her ble det en liten "tømme tanken" pause og da hadde vi padlet 50 km og bestemte oss for å lete etter leir. Da var klokken 19.00 og vi hadde padlet siden 08.30. Men så brøt vi en av våre mange nye regler, "det første er det første, og av og til det beste teltstedet, men det er uansett det første og burde benyttes". Så vi ble padlende sydover til Gjerdøya og hadde gitt opp å finne teltplass der og var i ferd med å gå krysse fjroden og gå til Renga hvor vi så en teltplass. Men da åpenbarte det seg en strand med ei knallgrønn leirplass bak. Og gleden var stor da. Klokken hadde da blitt 20.00 og vi hadde padlet 55 km.

Gjett om det smakte med Amerikansk gryte med 500 gram stekte røkte kjøttpølser i? Riktig svar er ja, og hvis noen lurte så tror jeg vi totalt hadde 27 tygg på hele måltidet.

Det er langt over Saltfjorden viste det seg - Dag 13

2010-05-23T21:49:00.002+02:00

I skrivende stund sitter begge Østliene inne i en liten campinghytte i Mevik. Denne har vi fått låne av den hyggelige campingplasseierinnen, som sa at vi væresegod kunne få bruk den. Og gjett om vi ble glade for det. For vi hadde sett at det var en campingplass langs dagens ferd, eller rettere sagt ved enden av dagens ferd. Så mens vi satt ute på bølgan den blå diskuterte vi litt hvordan vi skulle forholde oss til en mulighet til å få leid en hytte. Vi veide ting litt for og i mot, egentlig fant vi vel bare argumenter for, så det sa seg selv - hytte ville vi si ja takk til. Hovedgrunnen til at vi skulle legge oss på en camping var nok en gang for å få dusjet disse lekre kroppene våre. Men mer om det senere.

Vel natten i stormen i natt utenfor Bodø gikk greit. Teltplassen vi hadde valgt hadde riktignok flere kuler enn en middels krevende kuleløype har, men det ser ikke ut til å bry kroppene våre. Vi sov igjennom blavrende teltduk og merkelige liggestillinger. Klokken fem var det opp igjen, og vi har begynt å få litt rutine på ting, så vi sullet og ordnet, spiste og pakket og satt i kajakken klare for Saltfjorden 07.20.

Og den var brei den fjordåpningen der altså. Vi padlet og padlet og det virket som om det neset vi padlet mot egentlig bare fjernet seg fra oss. Vi gikk mot Mårnes skagen og etter tre timer og tyveminutter, 17 kilometer, kom vi frem til noen ultra lekre leirplasser. Og der satt vi og spiste noen ekstremt tørre brødskiver. Men med nok kaffe bløtet det seg opp og forsvant i magen.

Mens vi satt her på Mårnes skjønte jeg at pappa er en populær fyr. Viste jo det egentlig hele tiden og jeg har tenkt mye på mamma som må være så lenge avskilt fra sin kjære for at vi skal ha disse dagene sammen. Men det er fler og en tekstmelding fra min søster forteller vel alt om hvor populær morfar min pappa er og hvor mye barnebarnet hans Ola savner han:
Her er tekstmeldingen
"Ola setter seg opp i senga gry tidlig idag! Så sier han: Tante. Ja svarer jeg. Ola: vet du hva jeg skal kjøpe til morfar? Nei svarer jeg. Ola: en vinflaske. Også la han seg igjen, han hadde snakket i søvne"
Morfar er snart hjemme igjen Ola.
Videre derfra padlet vi over til Sør-Arnøy. Dette viste seg å være en liten omvei, men hva gjør vel det for vi fikk se ett helt skjær med sel. Disse fulgte oss i lang lang tid, og etter at vi fant ut at vi skulle trekke over til fastlandet igjen kom jeg sigende på et lite hode som lå i vannet. Jeg seg sakte fremover og kom to meter innpå hodet før det rolig snudde seg og jeg ser inn i to slappe øyne. Selen skvatt noe vakent og forsvant.

Etter nye 14 kilometer kom vi til ei lita holme utenfor Nord-Femris. Og her kom det to etterlegntede kornporsjoner. De fylte godt opp i de tomme lagrene våre. Det var her vi fant ut at campingplassen i Mevik hadde vært tingen. Da med fokus på dusjing altså, dette med hytte og bekvemmeligheten av å kunne sitte på en stol og spise middag med bena nedenfor seg istedenfor rett frem, kom mye senere.

Vel, om neset etter Saltfjorden var langt unna var Finnes enda flinkere til å fjerne seg fra oss. Så vi padlet og padlet og etter tre timer kom vi frem. Da hadde vi padlet 47,1 kilometer og syntes at det holdt egentlig.

Campingplassen ble lokalisert og undertegende trasket noen hundre meter for å finne folk. Det gjorde jeg ikke, kun ett mobilnummer. Så tilbake til båtene og der ringte vi til telefonnummeret. Vi hadde da slått fra oss å få dusjet da alle hyttene jeg så på veien opp ga intrykk av å være alt annet enn klare for utleie. Så vi spurte aller nådigst om vi kunne sette opp ett telt ved ett sjuhus campingplassen hadde nede i fjæra. Jada det kunne vi svarte den hyggelig damen.

Når vi hadde bært alt opp måtte vi sjekke inn i vinduet i huset og så at det var jo den lekre hytta. Så når damen kom ned for å slå av en prat sa hun at vi bare kunne flytte inn......Takk Takk Takk. Det er gjestfrihet av rang det.

Så her sitter vi. Alt som kan lades lades og alt som kan tørkes tørkes. Men kroppene våre dufter forsatt av våtservietter og slikt. Vi har spist Stekte kjøttkaker med sursøt saus og ris. Jeg avsluttet måltidet med å si at sist jeg tygde en matbit var i Tromsø. Jeg sluker alt nå....

Lunsj 1 på Mårnes.

Magnus i solstripa med Kunna forut.

Kokken har nok engang tryllet frem noe som smakte fortreffelig og som kunne svelges uten å tygges.

Far vasker truser....

Lite dusjing, men atter smør i matboksen - Dag 12

2010-05-22T19:18:00.001+02:00

Vi klarte vel ikke å stå opp klokken 05.00 idag gitt. Begge to synes det å sove i sovepose er tett opp til nirvana, så vi tok en time halvannen til på øret. Men vi var i kajakken halv ni, og bruker nå kun to timer på nedpakking.

Vi padlet først igjennom noen vakre holmer i Vågsundet, innefor Vågsøya. Begge to satt å tenkte at det var som å padle i Irland eller Skotland eller noe sånt. Ikke at vi har gjort det, men utfra bilder og slikt vet dere. Flott sted og også her var det ikke vanskelig å finne teltplasser.

Etter halvannen time kom vi til Geitvågen og campingen vi hadde ett lite håp om at det var en dusj eller to tilgjengelig. Men der var det stille gitt. Dørene til dusjene var låst og vi fant etterhvert ei dame som satt ine i campingvogna si som fortalte at problemet var at frosten hadde lagd problemer, så det var kun noen få steder det var mulig å få ut vann. Så vi trasket tilbake og satte våre fortiden meget godt brukte kropper i kajakkene igjen og skjønte at vi kom til å leve med vår odør av svtte og våtservietter noen dager til. Så sant ikke Sverre Willumsen sitt forsalg om Bodø båtforening slo til....

Vi skulle bare padle en time til for så å ta litt lunsj men så forsatte vi helt til kroppen sa klart ifra at nå hadde det passet, om ikke perfekt så i hvert fall meget bra med litt mat og vi gikk i land på ei holme rett nord for Bodø. Derfra tror jeg at jeg hadde utsikt mot en skolen jeg overnattet på i femognitti. Da tok jeg faktisk en 180 graders turn med en mercedes 310 på vinterføre når vi begynte å skli nedover bakken.....ak ja minner, men de er det kun ett få tall som finner interesant så la meg forsette med padlingen.

Etter noen lusne brødskiver (oppskjært Svalbardbrød tåler ikke å pakkes i kajakk) rundet vi innover til Bodø. Ga kjapt opp Bodø båtforening og innfant oss med vår skjebne med den tidligere omtalte odøren og padlet mot ett leilighetskompleks. Vi MÅTTE ha smør. Fattern synes brød uten smør er som en soldag uten sol.....altså umulig.

Vi fant ett sted, ikke perfekt, ikke engang bra, men vi kom oss i land bare for å merke at vi landet på en leirgrunn. Og når jeg absolut skulle bære kajakkene langt opp fordi jeg var sikker på at vannet kom til å begyne å stige sklei vi mer enn gikk med kajakkene i armen.

Oppe på veien gikk det en koselig dame med sine to barn og en barnevogn og hun kunne informere oss om at Joker butikken kun var tre minutter unna. Gjett om vi ble gflade. Vandret igjennom noen av Bodøs gater og enter butikken i full tørdrakt. Smør og andre ting ble innkjøpt og siden det er lørdag kjøpte vi en stor sjokolade også.

Vel tilbake til kajakkene innså jeg at min tipping om høyvann og lavvann er på ett lavmål. Akkurat som havet, det var enda mer leire å skli på. Men etter en Japp i fjæra og en hyggelig passiar med den overnevnte damen om leilighetskomplekset samt om vår tur bar det ut på bølgan den blå igjen. Eller det var flatt hav og pappa sa at vi kom til å få en fin tur over Saltfjorden. Jadda jadda.......

I det vi rundet flyplassen kjenner vi det begynner å trekke litt i mot oss, og når vi passerer den siste holmen og ser over ser vi at flatt hav blir det ingenting av. Vi spiser vår Piano sittende i kajakkene og vurderer det dithen at vi går litt tilbake og avventer vindforholdene. Men det blåser bare mer og mer og vi måler 12 meter pr sekund og bestemmer oss for å dra tilbake til Store Hjartøya og slå leir der og heller dra tidligere imorgen.

Og hei for en ferd vi hadde dit. Det toppet seg da jeg satt på toppen av en bølge som brøyt og så ned på pappa sin orange brynje lue. Da holdt det med vind og bølger for meg, mens pappa, den barskingen jublet og nærmest ropte på litt mer.

Men vi kom frem slo opp teltet i kulingen og fikk rigget oss til. Alt er forsvarlig tjortfast og damen i Bodø kan hvis hun tar kikkerten frem se vårt røde telt fra balkongen sin.

Nå har vi spist en pose Betasuppe med to røkte kjøttpølser og det var ikke ett gram igjen i hverken kjelen eller på tallerken. Nå åpnes atter skipsbibloteket og vi skal legge oss å lese samtidig som vi koser oss med Nidar Bergene sin 100% naturlige sjokolade, 200 grams......

Prøver å legge ut en liten video fra igår. Helt greie forhold. Nå ligger fattern i teltet og leser Andrine og lykken...

Passering av Kjerringøy og snurrings ved veis ende - Dag 11

2010-05-21T20:08:00.002+02:00

Ja idag tok vi igjen litt av det vi tapte igår. Klinte til med små pene 43 kilometer. De første femten gikk i motvind, frisk bris, over Brensfjorden til Steinholmen. Dit hadde vi brukt tre timer og kaffe og brødskive smakte mer enn godt nok.

Så gikk kursen videre til holmene nord på Karlsøya. Derfra bar det rett over til Kjerringøya og dagens kornpause. Snadder. Vi kom en dag før åpninngen så vi fikk hjulpet til litt. Hvis noen tar seg en tur dit i sommer og ser ett lite gult tak midt på plenen på strandsiden av hovedhuset. Den har pappa og jeg vært med å bært på plass. Ellers snakket vi med vaktmesteren på stedet og hans hjelper. De fortalte om Kjerringøy og vi fortalte om turen vår. Grei bytte handel.

Kjereringøy er ett flott sted alle som farter nordover, eller sørover, burde ta turen innom. Mens vi dyttet i oss to porsjoner med korn snakket vi litt om hvordan livet måtte ha artet seg der når Kjherringøya var stedet å være. Fasinerende tanker.

Samtidig med at vi ankom Kjerringøy forsvant skylaget som hadde dekt for den blå himmelen, og vi kunne padle videre i solskinn og vindstille. Utrolig flott. Vi hadde i perioder ett vilt landskap med fjord og fjell på insiden av oss og et behagelig hav med Landegode på utsiden av oss. Alt badet i sterkt solskinn.

Etter litt over tre timer fant vi teltplassen over alle teltplasser, så langt. Her kunne vi kommet ett følge med 400 padlere og forsatt hatt plass for at alle kunne få satt opp teltene sine. Utsikt mot Landegode østover og masta i Bodø sørover.

Mens jeg skriver dette driver Østlie senior og ordner middag. Og det er en forskjell med å dra på tur med en pappa og ikke kjæresten. Vi kan spise snurrings og synes det er det deiligste som finnes :-) Smask

Imrogen passerer vi Bodø, men før det har vi sett oss ut en campingplass hvor vi har stor tro på at det gåran å låne en dusj eller to.

Magnus på vei ut fra Kjerringøy.

Hyggelig passiar, og der på plenen står vårt bidrag til sosialdemokratiet idag.

Dette var ett snaset sted, men uten teltplass...

Ja det går unna med unnavind, men det går så usigelig mye saktere med motvind - Dag 10

2010-05-20T17:27:00.001+02:00

Joda, hysekakene forsvant rimelig fort. Hvis noen så oss spise kunne de ha forvekslaet oss med to måker. Jeg tror jeg tygde hver kake to ganger maks før jeg svelget. Men det var veldig godt.

Vel, vi la oss gode og mette og våknet sultne på både mat og padling. Men på telttaket dryppet det og vinden røsket i duken, så vi satte vekkeklokken på en time senere og sov litt til. Men det regnet jo forsatt så vi måtte b are innse at det kom til å bli en regnfull dag. Og det er i og for seg greit nok, så lenge vinden ikke kommer rett forfra. Noe den gjorde idag. Men vi fikk sjøsatt og satte kursen mot Helnessund der ryktene ville ha det til at det var butikk, vi trengte gass og smør.

8 kilometer i motvind tok sin tid, rett under to timer. Litt av en kontrast til gårsdagens unnasurfing. Vi brukte så en time på å finne ett brukbart sted å legge til land. Brukbart og brukbart fru Blom. Vi dro kajakkene opp ett tangbelte og tyvlånte noen tau som lå der og bandt kajakkene sammen og håpet at floa ikke skulle ta dem mens vi var borte.

Vi fant Coop butikken og gikk til handlingen som kvinner på IKEA (med en liten forskjell). Vi så etter alt som var godt og kunne spises....men vi handlet det ikke (det var forskjellen). Sågar glemte vi å kjøpe smør gitt. Stakkars pappa. MEN vi hadde siden igår fantasert om en stor Japp hver. Så den ble innkjøpt samt en ny pose med påskegodt til halvpris.

Så bar det bort til kajakkene igjen. FIkk dem på vannet og kjempet oss mot vind og bølger i 35 minutter. Da hadde vi kommet kanskje en kilometer og vi skjønte at når yr.no melder liten kuling mellom 12 og 18,så betyr det liten kuling mellom 12 og 18. Så vi fant ut att dette bare var dumt og begynte å se oss om etter teltplass. Vi returnerte, men fant ikke. Så vi padlet tilbake faktisk en kilometer, og endte opp på Store Sandøya rett utenfor Helnessun d. Her ligger vi helt i le og slapper av. Muligens bare for noe timer, kanskje til imorgen tidlig, kommer helt ann på hva han derre Mister Vind finner på.

Så nå er skipsbiblotekene åpnet og vi slapper av i teltet. Deilig det også. Det lille vi har sett av kysten innenfor Helnessund virket morsomt. Masse høye holmer og skjær, men ikke så mange teltplasser i det området vi padlet.

Østlie junior med teltnedslagning klokken 08.40. Ikke mange timene etterpå var det opp igejn....

Alternativ kajakkbrygge ved Helnessund.

Det går unna med unnavind - Dag 9

2010-05-19T20:52:00.003+02:00

Ja hviledagen har virkelig satt sine spor der vi pløyet igjenom 60 kilometer med hav idag. Vi pakket oss ned fra Tranøy fyr på to timer og satt i kajakkene klokken 07.00. Blide og fornøyde og med kropper som verket etter litt padling. Og padling fikk vi altså.

Vind og bølger i ryggen gjorde at vi raste avgårde i tre timer til Straumshamn, 18 kilometer. Og for en perle. Som å komme til edens hage. Takk Inge for tipset. Her kunne jeg ha lekt i ukesvis. Utrolig flott var det. Her smakte det med dobbelt skive med HaPå for meg og to skiver med ost og salami til far. Samt noen kopper kaffe.

Men hvor lenge var Adam i paradis? Aner ikke, men vi var der ikke mer enn i en time før vind , sjø og herlige muskelkrefter førte oss lengre sørover. Nye tre timer gikk og vi hadde logget nesten 20 kilometer. Da rundet vi neset ved Bø og så det store kystartelriet Dietel. Der ble det en like lang pause, med innskriving i en trimbok bygdelaget hadde lagt ut samt to porsjoner korn og biola.

Så bar det avgårde igjen og vi padlet etter tre timer inn i sundet ved Grøtøy. Så brukte vi en time på å finne en leirplass og derfor endte vi opp med 60 kilometer idag. Når vi tok bena ut av kajakken for siste gang i dag var klokken nesten halv åtte og det var tolv og en halv time siden vi forlot Tranøy.

Og hvilke tolv timer det har vært. For meg har dette vært høydepunktet så langt når det gjelder padleopplevelser. Holmer, skjær, bratte fjell, kritt hvite strende, utrolige leirplasser som bare ropte navnet mitt og inviterte med til besøk ved en senere anledning.

Ja ja vi kjenner det litt i kroppen, men når chef Østlie Senior har gjort ferdig en stor ladning med hysekaker og poteter tipper jeg kroppene våre atter ser fremover mot morgendagen og den tids padling.

Pappa med Lofotveggen i bakgrunn. Lå der i hele dag...

Pappa med Hamarøy i bakgrunn. Vi klager aldri på været...

Hit alle padler, hit må dere dra. Sjekk den første spotten fra idag, den er sendt derfra. PARADIS

Noe bølger ble det og av og til så vi bare våre herlige Brynje luer av hverandre.

HURRA, for fattern som innstifta da'n - Dag 7 og 8

2010-05-18T13:37:00.004+02:00

Ja da sitter vi i cafekroken på nærbutikken på Tranøy. Tettstedet Tranøy. 40 stykker bor her fast og vi opplevde butikken som en oase av vennelighet og masser av mat. Herlig. Her er det også strøm, så våre elektriske dippedupper får litt sårttiltrengt energi. Og kaffen smaker og jeg fikk lurt fattern til å kjøpe en is. Livet forsetter altså å smile.

Vel, 17.mai har jo passert. Om vi ikke bevist padlet i tog var vi av og til på en snorrett linje nord-sør og vi hadde begge 17.mai sløyfene på. Vi la ut fra Revelsøya ved Barøy med masse vind i ryggen og skøyt fart mot Tysnes. Ikke en båt var å se, hele bassenget for oss selv. Det skulle altså bli en herlig 17.mai.

Det må nevnes at når alarmen gikk i morges klokken 05.00 var min første tanke "å herregud som jeg gleder meg til i morgen". Mer om det senere.

Halveis over til Tysnes ser jeg bort på pappa, som har gjespet og gjespet og lagd rare lyder fra vi forlot land. Han kan så smått fortelle at han holder på å sovne....og at han er sliten i fra skuldrene og ned til fingerspissene. Jeg kjenner det på samme måte, og gleder meg enda mer til morgendagen (nok en gang mer om hvorfor senere).

Overfarten fra Revelsøya til Tysneset gikk unna på litt over to og en halv time, 14 kilometer, så medvinden var god. Der lunsjet vi i ei vik på sydsiden og jeg mintes jeg hadde vært der engang før på tur med Stormgjengen. Da var det ei av de kvinelige padlerne som hadde hatt det ekstra artig på lørdagskvelden som måtte inn i vika på søndagens padletur for å bli kvitt litt av lørdagens flytende moro.....akk ja minner :-)

Vel nok om spy.

Vi ble etter å ha sett over til Tranøy fyr i kikkert (fyret var overraskende langt borte, 16,5 km i luftlinje) enige om at vi trengte mer enn en banan og to kopper kaffe før vi padlet videre. Vår kornlunsj ble atter enn sukksess. Over oss svevde den en ørn av og til og vi var gode og mette og litt mindre trøtte da vi padlet videre.

Overfarten var preget av merkelige bølger. De kom fra allesteds. Vinden hadde løyet og vi hadde lite hjelp fra naturkreftene. Igjen måtte jeg med jevne mellomrom sjekke om ikke pappa sov. Pappa fortalte senere at han satt å funderte på om han skulle be meg taue han mens han rigget til årene som flåtører for å få sove litt..... Men etter tre timer og tyve minuter i kajakken satte pappa beina i land og begynte å lete etter leirplass på sydsiden av Tranøy fyr. Etter litt prøving fant vi til slutt ett herlig sted. Vi hadde da padlet 35,7 kilometer og klokken var ca 16.00

Nok engang gjorde Masterchef Østlie junior underverker med gassblusset og tryllet frem en internasjonal bestselger av rang. Thai Chili med ris og kjøttboller(som gikk ut på dato 14.05). Ovasjonene var store fra dommerpanelet.

Vi vandret etterhvert inn til Tranøy for å sjekke om noen cafer var åpne. Men det viste seg at vi var en måned for tidlig ute. Så vi fikk fylt vannbagen vår og tuslet "hjem" igjen. Jeg tok en runde på fyret og fant en spring så vi slapp å bære vann fra Tranøy (3 km) en gang til.

Etter samtaler med våre kjære gikk vi i teltet og la oss til å lese klokken 21.00. Allerede etter 30 minutter sovnet pappa og ti minutter etter på sovnet jeg. Og slik lå vi i nesten 12 timer.....Var vel ett signal fra kroppene våre om at vi kom til å sette pris på morgendagen....

For nå kommer det jeg har skrevet at kommer senere.

For på 16.mai , dagen før dagen Henrik Wergeland innstiftet som nasjonaldag, innstiftet fatteren 18.mai som "NASJONAL HVILEDAG FOR PADLERE". Så derfor sitter jeg uvirksom på en stol på nærbutikken på Tranøy midt på dagen, spiser is, drikker kaffe og lader batteriene, både våre egne og våre elektriske dippe dupper.

Så ett lite tips til dere om følger denne siden. Klikker dere på bildet av den orange dippeduppen til høyre på siden, under overskriften "hvor er vi" vil det komme opp ett google kart som viser eksakt hvor vi er. Eller hvor vi var når vi sendte en såkalt spottmelding. Disse meldingen sender vi ved pauser og ved teltleire. Så slipper dere å på fra globuser og atlas for å finne ut hvor vi er :-)

Vel imorgen ringer atter klokken 05.00 og en ny dag på "kontoret" begynner. Akk så herlig livet egentlig er.

Pyntet med 17.mai sløyfer

Vi speider etter Tranøy fyr fra Tysnes

Den lille svarte prikken til høyre i bildet er en ørn

Pappa på vei mot rundingen av Tranøy fyr, før en times lang leting etter teltplass begynte.

Hellstrøm ta deg en bolle, there's a new chef in town

Her er Marit som holdt kaffebordet og strømstøpslene åpne for oss på butikken på Tranøy

Hyggelig selskap og udramatisk dramatikk - Dag 6

2010-05-18T12:45:00.003+02:00

TEKSTEN BLE SKREVET 16.MAI MEN BLE IKKE PUBLISERT FØR 18.MAI.

Idag gikk reveljen klokken 05.00. Her skulle medstrømmen i Tjeldsundet utnyttes. Vi spiste og pakket på være sedvanlige to timer og tyveminutter, før vi satte båtene på vannet og lot oss drive avsted med strømmen innover Tjeldsundet. Vi passerte Sandtorg, der oldefaren (evnt. bestefaren) til Solveig hadde jobbet som smed og fyrvokter. Solveig er en tidligere kollega av pappa.

Vi fant etterhvert innløpet til Ramsund og kjempet oss innover der. Vinden kom i mot og strømmen gjorde nok det den også. Like før brua tok vi en "fire-gjende-kjeks-to-kopper-kaffe" pause. Så bar det mot brua. Og under den blir vi møtt av Oddvar og Nils Jakob. Oddvar er en padlekompis fra Tromsø, og en av de seigeste i Stormgjengen. Nils Jakob var ett nytt bekjentskap og det var et hyggelig møte. Gutta hadde padlet i medvind og medstrøm ett stykk og snudde nå og fulgte oss til Ramnes. (ikke la dere forvirre av stedsnavnet, forklaring kommer). Nils Jakob var nordlending på sin hals og mente at siden sommeren var kommet kunne man padle i baroverkropp. Misunte han litt der jeg satt god og varm i tørdrakta mi.

Vi passerte marinebasen i Ramsund og forsatte utover mot neset som ble mer og mer markert med ilandstigningsforbudtskilt eller noe som kunne ligne på det. Men vi SKULLE til neset som heter Ramnes. Der måtte vi ha lunsj. Hvorfor? Joda, jeg er jo vokst opp i kommunen som het Ramnes (nå Re, etter sammenslåingen med Våle). Så hva var vel morsommere enn en lett lunsj med hyggelig selskap der?

Turen kunne fort ha strandet der da begge kajakkene våre holdt på å drive av, men observante Oddvar været faren og ropte ut, før han ble mer opptatt av å ta bilder av det som skjedde :-)

Etter en god lunsj vinket vi farvel til gutta og satte over Ofotfjorden. Og hei hvor det gikk. Vi loget 16,5 kilometer på to timer og ti minutter. Vind og bølger i ryggen, og vi surfet av gårde. Fra Ramnes til Skarstadneset og videre til Engeløya rett før Barøy. Kort kornpause der, med kakao, før vi tok 15 minutter padling til en liten holme rett inenfor Barøy.

Da hadde vi padlet 43 kilometer idag og sa oss godt fornøyde med tanke på at vi skal ta det med ro i starten. Men det var da dramatikken begynte.

Når vi satte opp teltet, så vi en losbåt sige igjennom sundet på andre siden av øya. Etter en stund hørte vi en gjenomtrengene men ikke høy skrikelyd. Vi skjønte ikke hva det var og forsatte å tømme kajakkene. SÅ titter jeg over kanten på holmen og ser losbåten ligge der. Noen fekter med armene og vil ha kontakt.

Losen spør om vi er padlere og hva slags farge vi har på kajakkene. Jeg forklarer og sier at alt er bra med oss. Det var satt igang en leteaksjon etter oss da noen hadde ringt inn til politiet og meldt ifra om at de hadde sett en kajakk i vannet og en man ved siden. Jeg forklarte at vi var det ikke. Så tok jeg telefonisk kontakt med losen på Lødingen som ga meg nummeret til Bodø Radio som ledet aksjonen. Forklarte hvordan vi hadde padlet, nevnte Oddvar og Nils Jakob, som jeg hadde fått bekreftet at befant seg på Setermoen, altså langt utenfor drukningsfare. De anslo at innringeren hadde sett oss, men sett feil. Det stemte med kurs og tidspunkter og greier og greier. Så de takket for at jeg ringte og jeg beklaget at vi bare var ute og padlet. Bodø Radio ønsket oss lykke til videre med grillingen eller hav det var vi drev med, hvorpå jeg forklarte at idag er det en pastarett med ekstra makaroni som står på menyen.

Solen skinner enda på oss, og vi har spradet litt på øya her og besøkt en kirkegård. Mange gamle ærverdige graver.

Imorgen er det Tranøyfyr som er målet. Pappa snakker om muligheten for en dusj samt litt annet bekvemelighetsting. Og ja imrogen padler vi med 17.mai fløyte.

Oddvar møter oss i Ramsundet.

Nils Jakob og Oddvar fulgte oss til lunsjplassen på Ramnes. Beklager motlyste :-)

Far og sønn med Narvik langt i bakgrunn.

Teltplassen på innsiden av Barøy.

Forsatt sol og flattvannspadling - Dag 5

2010-05-15T19:07:00.002+02:00

Vi våknet godt utvilte klokken ti på sju. Spiste vår frokost og pakket ned leiren. Trond kom for å vinke oss farvel (og ta med søpla, takk nok engang Trond). Avreise klokken 09.30. Vi rundet neset og passerte Hamnvik, sentrum på Rolla. Ett gammelt handelssenter fra 1792, med mange gamle og vakre bygninger intakte enda.

Kursen gikk langs østsiden av Rolla til vi kom Forså og der satte vi kursen over mot fastlandet og Djupvika. Vind og strøm i rygg og vi kostet avgårde i seks og en halv til sju kilometer i timen. Vel over ble det en lietn lunsj og kaffe pause, velfortjent etter 14 kilometer på litt over to timer.

Så bar det over mot neste nes. Rundet dette og gikk i land igjen i Tennvika for litt mer mat. Denne gangen hadde vi selskap av en hytteeier som hadde fisket noen grisestor torsker. God prat om vær og vind hadde vi. Vi har testet ut korn til lunsj i dag og det var en sukksess. Med drikkeyooughert og greier. Enkelt og veldig fult av energi. Da hadde vi padlet 25 km og hadde sjarmeøretappen inn til Tjelsundet igjen.

En time senere gikk vi i land på Leiknesholmen akkurat nord for Tjeldsundbrua. Denne leirplassen har jeg sett på hver gang jeg har kjørt her og endelig er vi her. Flott leirsted med hvit sandstrand og myk mose/gressslette. Middagen ble nydt i sandkanten. Nok en hermetikk slager fra Trondheims, nemelig Jegergryte. Upåklagelig.

Når det gjelder status på kropp og sjel er den fasinerende. Vi er i tipp topp stand. Klart man merker at man er litt mer aktiv om dagene enn vanlig er i heimen, men så gjør du bare en bitte bitte liten forandring, f.eks holder åra litt annnerledes, flytter litt på sittestillingen eller retter seg opp i ryggen så er det lille vonde du måtte ha følt borte. Akk så herlig kroppen er skrudd sammen.

Vi logget 32 kilometer idag og tok en tidlig kveld siden det er lørdag og pappa hadde stilt seg in på gullrekka på P2: Alle tiders blinksskudd, blues asylet og visekvarten. Men så er det ikke mottak av P2 her gitt.....Magnus er ikke så deperimert av den grunn.

Imorgen bærer det inn Tjeldsundet, inn Ramsundet og lunsj på Ramnes (!), før vi prøver å krysse over til Barøya. Litt lite batteri på PCen så jeg vet ikke hvor mye oppdateringer det blir før etter 17.mai.

Takk for alle kommentarer og mailer. Det er høytlesning hver kveld og vi smiler og ler godt. Hyggelig.

Pappa runder neste før Djupvika. Spesielle formasjoner på berget.

Flatt hav idag også altså. Mulig dere kan se Harstad i bakgrunnen.

Paddeflatt i "Jotunheimen" - Dag 4

2010-05-14T20:35:00.007+02:00

Dagens distanse 40 km

Og gavene forsetter å falle ned. Vind i ryggen, medstrøm eller fravær av strøm. Sol og blå himmel og bare smil og glede over alt hvor vi vender oss.

Vi vinket farvel til campingplasseieren og Tore som er hans sønn og som det viste seg at er en kompis fra Tromsø dykkingen. Utrolig artig at du stakk nedom for en prat Tore og takk for tips om strømmen i Tjeldsundet. Vi vinket og forsatte vår ferd. Solen stekte og tempen inne i tørdrakten ble deretter. Men vi nyter hvert sekund vi får av varme for vi vet vi kommer til å savne det flere dager på turen fremover. Vi nekter å tro at været vil være sånn hele veien sørover....

Vi kom oss over til fastlandet og Kastneshamn etter litt under to timer padling og tok en kopp kaffe der. Så padlet vi videre mot Mjøssundet med bauen mot Andørja. Og det er da pappa sier at det er som å padle i Joutnheimen. Høye spisse tinder med rette fjellevegger. Og våre tanker gikk tilbake til noen påsketurer vi har hatt i Joutnheimen. Men vi nyter nuet enda mer, for havet er paddeflatt og vi skyter fremover i fem og en halv til seks kilometer i timen. Vi gjør god fart.

Etter nye to timer raster vi på fastlandsiden av Mjøssundbrua. Sitter og kjenner solen steker i ansiktet, pappa finner ut at det er første gang han har fått såre lepper av for mye sol....Hvem hadde trodd at det skulle skje nord for polarsirkelen?

En god lunsj kan ikke vare evig så vi er i kajakkene igjen etter litt over en time. Kursen går over til Andørja. Langs østsiden fant vi ikke en eneste teltplass, men det gjorde ingenting for vi hadde en avtale på Rolla. Og på Rolla hadde de butikk og Kristus var ferdig med himmelfarten sin og alt var som normalt.

Ved ankomst Rolla sto Trond fra Stormgjengen og tok oss i mot, og han hadde plukket ut en lekker teltplass. Og for første gang kunne jeg sette teltpluggene i bakken uten å hamre igjennom stein og pukk. Vi skiftet og Trond var klar over våre verdagslige behov og kjørte oss til butikken. Der fikk vi handlet og jeg prøvde å få med både fattern og Trond på å kjøpe en is, men neida....helsefreak altså.

Trond tok oss også med på en liten runde på Rolla og jeg fikk se igjen skolen jeg spilte KOLON forestilling på i 94 og 95. Nå var den blitt ett asylmottak.

Vi har nydt nok ett lekkert måltid ute idet fri. Joikakaker og potet. Også denne gangen er utsikten upåklagelig her vi ser utover "Sundet" over til Andørja, som TRond fortalte var Norges fjellrikeste øy, og vi sitter på Norges vannrikeste øy, Rolla. Og Trond fortalte også at vi så på noen holmer som ble kalt Tjyvholmene etter en som bodde i en hule der og var pirat.....Kult sted med andre ord. Takk Trond for hjelpen og omvisningen.

Vi satser på en tidlig kveld og gleder oss til morgen dagen som venter. Kajakkene er igjen fulle av god mat og vi av godt humør. Paddeflatt og pappa i godt driv Far og sønn, Pompel og Pilt Kjentmann Trond Til og med Joikakaker blir godt ute

Måtte du absolut dra i dag da? - Dag 3

2010-05-13T22:44:00.002+02:00

Vi hadde alt planlagt. Pappa hadde pakket det han skulle sende og jeg hadde planlagt det vi skulle kjøpe og vi padlet så freidig vi kunne mot byen Finnsnes. Stundom så begynte jeg og fundere, hvorfor var Nina og Daniel på telttur i Laukvika på en onsdag? Hvorfor hadde Ola bedt om avspassering den fjortende? Og hvorfor hadde vi ikke hørt en eneste hurtigbåt? Og der var det også noen som flagget. Ja og noen i stormgjengen planla tur fra 13 - 17 mai? Da slo det meg. Først litt lett, så med full kraft. Helsikke, det er jo dagen da noen fartet til himmelen. Og hva betyr det? Joda helligdag og alt er stengt.

Men vi fikk nå lesset av kajakken for litt utstyr alikevel. Statoil ble brukt som depot, før May-Lill tar turen innom og tar det med til den ordentlige byen Tromsø for avlevering til Daniel, som deretter gir det til Anne, som legger det i den store kofferten til pappa og sender alt sørover.

Men nok om ubeleilige helligdager og over til noe artigere, padling. For idag har vi erfart forskjellen på himmel og helvete. Gårsdagen var tung, dag en idag har vært skjønn og lett. Skyfri himmel og varmt begge dager, men idag var det enten vindstille eller medvind. Strømmen var enten fraværende eller med oss. Vi har kostet av gårde og selvom vi skulle ta det med ro i starten og venne kroppene våre til dette, loget vi over 37 kilometer idag. Dette er ti kilometer mer enn i går på nesten to timer kortere padletid. Så vi ønsker oss medvind i alle gaver vi er tiltenkt i livet fremover, men vi er realister og tar til takke med det vi får.

Solen har stekt i nesten hele dag, og vi har kost oss. Samtalene har gått over alle temaer og jeg fikk før innpadlingen til Dyrøysundet en innføring i musicalen "My fair lady". Så nå kan jeg gå opp i kvitt eller dobbelt. Takk pappa.

Litt etter Finnsnes fikk vi øye på noen padlere som padlet samme vei som oss. Disse snudde og kom oss i møtet og starter samtalen med "er det gutta som skal til Tønsberg?". EN hyggelig samtale ble det på denne flotte padledagen, og de kunne røpe at de egentlig så etter to britiske damer som padlet fra Trondheim og nordover. Men de fikk altså bare treffe oss. Sorry gutter, vi traff dem heller ikke idag.

Nå har vi satt leir på Dyrøy camping gitt. Vi lette etter en egnet plass når vi kom til Dyrøya, men fant ingen, helt til vi passerte mange campingvogner og dristet oss til å sjekke stedet. Nydelig plass, med stor tørr slette. Vi ringte eieren og han smilte i telefonen og lot oss sove her. Han kom også nedom en tur seinere på kvelden og vi lærte litt mer om Dyrøya og plassen. Ett hyggelg møte med en av Dyrøyas 154 fastboende.

Så som dere skjønner vi koser oss, gløgg i hjel. Pappa har slutta med bleier (skjedde på Finnsnes), og skuldra hans har vært fin i hele dag. Joda livet smiler til livets glade gutter som spiste seg mette på Tomatypølsegryte.

Dagens observerte fra faunaverden: elg, ørn, reinsdyr, hegre og niser.

Så langt har vi bare sett den nordgående hurtigruta, da den sørgående passerr oss når vi sover. Her er Trollfjord til havn i Finnsnes.

Umulig å klage på noe som helst idag.

Flott vær og forsatt ikke forstått dette med flo og fjære og når det er til vår fordel - Dag 2

2010-05-12T20:14:00.002+02:00

Da sitter vi på Leiknesodden, i stekende sol og med et nydelig måltid stekt egg og pølser innabords. Livet kunne nesten ikke vært bedre, men jeg tror jeg kommer til å bli overrasket ved senere anledninger som viser at det faktisk kan bli bedre. Men dette er altså best akkurat nå.

Uansett. Natten, ble noget kald for meg og jeg måtte ordne til med fleecepose og greier. Reveljen lød i seks tiden da papsen måtte ut og tisse og syntes at natten hadde vært lang nok. Vi er jo i starten av turen så vi kan ikke skryte på oss å ha så mange rutiner inne, så nedpakkingen tok tre timer. Da fosset vi ut fra Tennskjær med kurs for Rødbergsodden. Liten kopp kaffe der før turen forsatte innover mot Gisundet. Og her skjedde det igjen, strøm i mot når vi håpet og trodde vi ville ha den med. Så vi tok det vi fikk og padlet strakt mot strømmen og ikke minst mot vinden. Den alltid tilstedeværende mo vinden. Men den var grei som regel. NOen tøffe kryss ble det og farten ble derfetter.

Første mellommåltid ble tatt i fjæra ett eller annet sted, før en lengre lunsj ble tatt ved Gibostad. Forsatt var strømmen imot og vi puslet oss fremover. Altså farten var puslete, kraften vår var enorm :-)

Så kom vi til Leiknesodden, fant teltplass og har altså hatt ett herremåltid av rang. Utrolig så godt mat smaker på . Og kanskje gledligst av alt, pappa har inntatt et ordentlig måltid for første gang siden lørdag kveld. Jeg utfordrer dere alle til å finne en fyr som kunne ha padlet i to dager med kun noen knekkebrød og pulverkaffe innabords. Pokker til tøffing.

Undertegnede med Senja i bakgrunn

Begge to i godt humør

Verdens beste restaurant.

Med bleie og motvind til Tennskjær. Dag 1

2010-05-11T22:38:00.000+02:00

Så var vi endelig igang. Dagen vi har ventet i nesten ett år på og i de siste dagene har ventetiden vært uutholdelig. Men endelig var den her altså. den stor avreise dagen.

Å si at pappa var helt frisk er en overdrivelse, men han følte seg frisk nok i hvert fall. Så med å gjøre det siste innkjøpet klokken 08.30 idag morges var vi klare. Og det siste innkjøpet, hva var det lurer du på? Joda, bleier. Pappa har kjøpt seg bleier. Praktisk, når man skal sitte i en tørrdrakt i en liten pinne av en farkost i flere timer fremover og har en mage man ikke kan stole 100% på.

Vel klokken ble halv eleve og vi skulle dra. Fjæra er da full av gode kolleger som kommer med flagg og søttendemai fløyte og smil og latter og lykke ønskninger. Tusen takk til dere, det satte vi veldig pris på.

Solen stekte når vi dro ut og havet lå paddeflatt og vi gjorde god fart. Første stopp ble Grindøya for litt pedaljustering, så begynte det å blåse godt imot, og strømmen gikk også imot oss, men vi kjempet oss videre til Tissnes og spiste en meget god Kvikk Lunsj som vi hadde fått Beate ved avreise.
Vinden imot forsatte, og strømmen også. Strømmen mente vi nå at skulle snu, men den gang ei. Men vi kjempet oss mot Vikran for å komme i land for å tømme tanken til far, samt spise litt. Eller jeg spiste, pappa klarte ikke, men drakk litt kaffe. Så padlet vi igjennom lille Rya med strømmen i rompa, hei hvor det gikk. Vinden i mot forsatte, men det gjorde vi også. Med godt mot og gode samtaler. To raster skråstrek tømmepauser måtte vi ha. I den siste pausen gikk pappa berserk med en drikkeyouhert kartong. Vi måtte også helle den over på noe, og da kom en flaske som Anne hadde gitt til pappa i julegave vel til nytte. Flasken har vært ubrukt til nå, og er egentlig med som en tisseflaske. Alt kan altså brukes til alt.

Men i skrivende stund ligger vi i teltet på Tennskjær. Dagens distanse ble 34,5 kilometer og det er vi veldig fornøyd med. Det vi ikke er fornøyd med er at det kommer inn vann i det aktere skottet på kajakken min.... Men det går, bare en tusen lapp som hadde blitt våt.

Bedring, men ikke godt nok

2010-05-10T08:46:00.000+02:00

Da har vi kommet til en ny dag og spenningen var stor etter at jeg hadde kjørt Anne på jobb og jeg banket på hos pappa for å høre hvordan ståa var. Han var bedre, men ikke på sitt beste. Han hadde vært nok turer på toalettet i løpet av natten til at man kan si at han forsatt var litt rar i magen.

Under frokosten ble vi enige om at vi skulle utsette avreisen til tirsdag. Det er nok mulig at vi kunne ha dratt idag, men siden pappa kun har fått i seg to knekkebrød siden søndag kveld, og tappet seg for alt som heter flytende væske i kroppen, er nok ikke tretti førti kilometer i kajakk den opptimale aktiviteten idag.

Så vi tar en restitusjonsdag her i Tromsø. En by som idag og i hvert fall to uker fremover ligger på toppen av eliteserien og som idag er svøpt inn i vakkert og varmt vår vær :-)

Ei rævva starte på avreisedagen - Utsettelse

2010-05-09T11:35:00.000+02:00

"Han tisser ofte om natta han faren din" visket Anne til meg i halv seks tiden i dag morges. Natten har vært urolig. Jeg har vridd meg og ikke fått sove ordentlig. Tanken på å være borte hjemefra har blitt litt tyngende denne natten. Også jeg har fått med meg at døra fra pappas soverom og til toalettet har blitt flittig åpnet. Så hører vi noen rare lyder og lurer på om det er en russefest som avsluttes i nabohuset og at en av gjestene roper på elgen. Lyden komer engang til og jeg skjønner at den kommer fra soverommet til pappa. Jeg tusler ut og banker på og ser far godt plassert med ansiktet ned i en rød vaskebøtte. Helvete, mannen spyr....

Joda i bøtta ligger Bacalao til en verdi av trehundre kroner. Og over sitter altså pappa med ett oppgitt og utslitt ansikt. Fra klokken to i natt har mannen valfartet frem og tilbake til toalettet. Mannen har fått i seg noe han ikke skulle ha fått i seg. Så kjære Arctandria det er dere vi mistenker for å stikke kjepper i hjulene på turen vår. Arrggggg Arrrrrg

Men vi prøver oss, Anne og jeg kjører en tur til Sjølundfjæra og losser alt, mens pappa er hjemme og prøver å sove seg frisk. Men det nytter ikke, så når jeg ringer klokken eleve og spør åssen det går, svarer han ganske kjapt at vi må utsette det til imorgen. Pokker også. Så jeg ringer rundt til folk jeg vet har satt av dagen til dette og melder fra. Inge har fylt opp seilbåten sin med mine gode kolleger og de må ta seg en liten seiltur på måfo iseden....

Så kjære venner og andre lesere, avreise er utsatt til mandag morgen. Vi satser på at fattern er frisk og klar da og at vi har vann under rompa i ti eleve tiden. Kryss fingrene folkens. Men jeg får jo en natt til i min kjæres seng og det er jo litt positivt :-)

Nå er dagen snart ”opprunnet”, kort sagt – i morgen drar vi

2010-05-08T20:26:00.000+02:00

Når jeg nå sitter her i min sofa, med finalen i Farmen surrende i bakgrunn og med en herlig ”grillet tørrfisk” fra Skarven i magen kjenner jeg at sommerfuglene har meldt sin ankomst. Forklarer jeg dere hva jeg ser utenfor vinduet (bortsett fra pappa som tar en av sine siste sigaretter) skjønner dere at det ikke er ordentlige sommerfugler jeg snakker om. For nå snør det filler utafor. Så som dere skjønner, sommerfuglene er i min velfylte mage 

Men altså, i dag var det middag på Artandria som sto på planen. Anne, pappa og jeg tok bussen til byen og bestilte hver vår herlige rett og satte oss ned for å kose oss. Og det gjorde vi til gangs. Pappa klaget litt på mengden mat som ble servert for den prisen og mente han kunne ha spist dobbelt så mye for den prisen. Men tilslutt var han god og mett han også. Midt under middagen presenterte kjære Anne min en gave til oss begge. Vi fikk hver vår T-skjorte med bildet fra bloggen og teksten ”Fra T til T – en passelig lang padletur”. Dere ser bildene her.

Ellers har papsen og jeg vært å handlet mat for noen kroner, vi har også kjøpt inn de siste dippe-duppene og vi føler vel nå at vi er litt mer enn klare for at klokken skal bli tolv i morgen. For da er det avreise fra Sjølundfjæra. Da er det endelig i gang. Da får det gå som det går, men uansett hvordan det går så skal vi ha det kjempe bra. For å skrive favoritt sitatet til pappa: ”Jeg må ville det jeg kan. Hvis ikke kommer dagen jeg ikke kan det jeg vil”. Vakkert altså.

Pappaen har landet

2010-05-06T21:42:00.000+02:00

Så var vi samlet. Begge kajakkene og begge padlerne. Endelig satt vi i samme rom (padlerne)og kunne drømme om dagene som står for tur mens kajakkene lå og ble venner i garasjen. Pappa landet torsdag midt på dagen, ble hentet av Anne og tatt med på Jekta for litt seriøs shopping. I mellomtiden har Magnus avtalt intervjuer med morgensendingene i NRK p1 for både Vestfoldsendinga og Troms. Så imorgen starter vi med intervju på radio i Troms ca 08.10 og følger opp med vestfoldsendinga klokka halv ni. Så er dere hardcore fan av far og sønn Østlie logger dere dere inn på nrk.no for å få med dere begge sendingene :-)

Uansett, vi er samlet, solen skinner fra blå himmel og vi kan fornemme vår i luften i disse dager i Tromsø. Og vi vet at det er bare fredag og lørdag vi må få unnagjort før avreisedagen er her. Men det er mye som skal gjøres. SÅ idag har vi gjort de siste innkjøp av kjekke og morsomme dippedupper. De ble kjøpt inn hos Bjørns kajakk (www.bjornskajakk.no) Ett Burton solcellepanel og ett slepetau. Herlig å kunne gå i to minutter fra leiligheten til min lokale padlebutikk. Så måtte vi reparere kajakken til pappa litt. Den hadde fått seg ett kakk på sin tur opp hit. Og det på det stedet den var best polstret. Mulig vi må klage litt til Norlines på det.

Så har vi "prøve pakket" kajakkene. Dog uten mat og sko og diverse, men det ser ut til at vi får med alt vi vil ha med. Vi har merket kajakkene med noen klistremerker og vi har satt opp en handleliste over mat og ting vi trenger før avreise......og som nevnt avreisen er ikke langt unna.

Anne fikk også hentet det nye objektivet til nykameraet sitt og har slått seg litt løs på bildefronten under prøvepakkingen. Ser også at fruen har satt fokus på mitt akterspeil, med dårlig skjult fagbrev i rørlegging.

Finger'n i boks

2010-05-01T13:20:00.000+02:00

Da har Nina, Daniel og Anne og jeg padlet rundt Hillesøya. Fingeren min holdt kjempe bra. Men det kan vise seg etterhvert når kvelden siger på at fingeren sier at dette var litt vondt. Men jeg er jo evig opptimist og tviler på at det kommer til å skje.

Vi har overnattet en natt rett før Sommarøya, og natten var veldig deilig i teltet igjen. Lukten av telt er som parfyme i mine nesebor.....herlig. Og nå er det en uke til avreise og 60 dager i telt står for dør.

Uansett, nå sitter vi på en flott holme, med utsikt mot Senja, solen varmer i ansiktet og igjennom tre lag med ull på overkroppen. Det er atter vår i nord-norge. Og avreise datoen nærmer seg.

De andre ler litt av meg her jeg sitter med pc og oppdaterer bloggen og spiser lunsj her ute :-). Men Nina synes det er litt kult også. Desverre har jeg glemt kabel til akmeraet, så det blir ingen bilder denne oppdateringen.

Men det er 1.mai, Daniel og Nina synger internasjonalen på tysk og det er herlig stemning på yttersia.

Med bredbånd og PC i Finnvika

2010-04-21T18:18:00.000+02:00

Så var dagen kommet. Utstyret skulle testes. Så bilen ble pakket og pølser ble medbragt og bålet ble omsider tent i Finnvika. Anne og jeg nøt enbedre middag med noen winerpølser, ferdig potetmos-på-boks og lomper, toppet med verdens beste sennep nemmelig Bergys!

Vel nok om mat, det er ikke det dette skal handle om. For når maten er fortært og reinskinnet flyttet slik at solen skinner i våre vinterbleke ansikter, tar jeg fram mini-pc og mobilt modem og kobler meg på nettet. Det er egentlig litt sykt synes jeg. Og ikke minst litt overdrevent på en måte. Men samtidig så er det også enda mer morsomt enn det er sykt og overdrevent.

Så her sitter jeg og taster mens Anne leser og kakoen sildrer nedover på sin vei til magen. Herig. Måkene skriker, men det er forsatt så tidlig i grillsessongen at de ikke har skjønt at lukten av tennveske er lik mat, så pølserestene ligger uberørt i strandsonen.

Og for de av dere som lure på fingeren, kan det meldes om at jeg er ytterst ytterst opptimistisk med hensyn til avreise. Men nå er det liksom Island som driver og lager plunder og heft. Men pappa har sendt kajakken oppover og jeg henter den på tirsdag, og pappa tar enten flyet igjennom asken, eller tog og buss og vi prøvepakker kajakken i den første uka i mai.

Bare gammel hud og blubbete fingre

2010-04-10T11:43:00.000+02:00

Så var gipsen fjernet og unge Østlie kunne stå over en vask og skrape gammel hud av venstre hånden sin i ti minutter. Deilig å kjenne at huden vår faktisk setter pris på frisk luft og at den trenger det. For som nevnt, her var det masse død hud altså, og tre dager etterpå flasser jeg forsatt godt og det klør og svir litt her og der.

Men altså gipsen er borte og jeg har begynt opptreningen til turen.
Lite viste jeg at opptreningen skulle bestå av å bevege fingrene mine frem og tilbake. Prøve å lage knyttnever, prøve å rette ut lillefingeren eller prøve å bevege lillefingeren ut til siden.... Hadde liksom planlagt hard oppkjøring med over åtte timer kajakk i uka.... Venne kroppen til de mange titusenvis av padleåretak som står for døren. Men det går nok bra.

Samtidig snakker jeg med papsen som svever på en sky der han tusler gjennom Oslos utrygge gater etter at han hadde vært med på noe forskningsgreier og fått testet hvilepuls og mye annet. Mannen er i, om ikke livs beste, så i hvert fall sitt pensjonist bestes form. Hvilepuls på 46 og han hadde fått målt kraften i grepet sitt og det var på høyde med de barskeste av de barskeste i Birkebeinerløpet. Så det er klart, blir turen for lang for meg er det bare å kaste over ett tau så tauer papsen sin kjære sønn hele veien hjem, mens jeg surfer på nett og tar bilder.

På bildene ser dere bruddet før og etter operasjonen. Bruddet er inne i den røde ringen. Leddet dere ser inne i ringen er der fingeren begynner fra håndflata. Bildet er tatt nesten to døgn etter at den svenske trestubben nektet å delta som opptenningsved. De av dere som kan noe om kropp og slikt ser sikkert at førstehjelpen som ble utvist på stedet av Daniel og Anne er førsteklasses. Men ser dere på den lillefingeren og tenker på hvor mye ugang en så liten ting kan få istand? Utrolig altså. Prøv å ta ett padletak og kjenn etter hvor åra er når du passerer hofta de og begynner å ta åra opp av vannet. Ja riktig, akkurat på det punktet.

Vel, bilde nummer to viser samme finger, men nå ett halvt døgn etter operasjonen. De svarte strekene er pinnene som legene satte in når jeg lå på operasjonsbordet. De pinnene skal være i frem til siste uka i april. Da er det in og få dem fjernet. Så frem til da er det lite bevegelse jeg får i det innerste leddet. Men legene og ikke minst ergoterapauten var positive til at jeg skulle komme meg avgårde uka etter.

Ergoterapauten var venneligheten selv og vi avtalte at jeg skulle ringe henne etter at pinnene var fjernet og ta med åra opp på verkstedet hennes og få støpt en beskyttelse som jeg kan bruke når jeg padler, slik at belastningen kan bli fordelt på noen flere punkter enn akkurat der bruddet er. Så det blir jo morsomt, å se hva vi får til, og ikke minst blir det artig og traske rundt på sykehuset med en padleåre....

Så nå går jeg rundt med en plastbeskyttelse på venstrehånda som dekker lille og ringfingeren. Veldig behagelig, og jeg kan og skal ta den av titt og ofte. En annen ting jeg må få trent opp er håndleddet mitt, for det har vært inngipset i tre uker og var helt uten kraft når gipsen forsvant. Hånda bare datt sammen gitt. Men jeg har noen lette manualer og godt humør så jeg skal nok bli like sprek som pappa :-)

Litt begrenset påske

2010-04-05T20:13:00.000+02:00

Hva gjør man i påsken når den gipsede armen din formaner deg til å la ski og staver være i garasje? Hva finner man på når samme arm forlanger at kajakken ikke skal på vannet? Og hva gjør man for å unngå å bli gal når man ser at alle venner og kjente sjonglerer mellom toppturer og kajakkturer? Jo man banner litt, hytter med neven mot de steder man føler for å hytte, før man blir inneforstått med at sånn blir påsken i år, så man får gjøre det beste ut av det.

Og hva var det beste i dag? Jo kjøre Anne på jobb og komme seg opp i sol fylte Finnvikdalen. I bilen lå allerede liggeunderlag og reinsdyrskinn klart, i sekken var det varmtvann, pulverkaffe, matpakke, bok, sudoku bok og litt materiell for turplanlegging.

Jeg var tidlig ut. Jeg var først. Og solen var oppe. Men den hadde ikke vært opp altfor lenge kjente jeg. Og jeg skjønte hvorfor ikke dalen var full av barnefamilier. Det var litt for kaldt til å kunne kalle det deilig, så jeg hentet ett ullteppe og svøpte det rundt meg der jeg hadde lagt meg på en snøfri flekk i lia. Anne og jeg hadde tre ganger tidligere i påsken nytt godt av andre sine snøborger. Virkelig fått stekt ansiktene våre i den herlige påskesola vi har hatt her oppe. Men i dag skulle den bare flekken testes ut.

Og det ble den. I sju timer lå eller satt jeg der. Dalen fyltes fra ti tiden opp av akende og leende barn. Men de overdøvde aldri mp3 spilleren eller radioen min. Lydene av lekende barn, ropende foreldre og litt overaktive storesøsken lå bare som ett herlig kontentum av vinterlyder på hell.

Og midt i denne idyllen satt jeg med ett ullteppe som ikke var nødvendig å bruke etter at solen jagde de siste restene av nattens kuldegrader bort. Og der åpnet jeg min GPS og bladde opp mine papirkart og la opp ruten fra Lindesnes til Arendal. Herlig å sitte sånn godt innkledd i ulltøy og legge inn waypoint for sommerens store eventyr og tenke på at når de kommer opp på GPS sitter jeg i t-skjorte på meg. Rundt meg skvalper bølgene, snekkene tøffer forbi og måkene flyr nysgjerrige over oss og lurer på hvor vi kom fra. Da, i den tiden jeg satt der å matet GPSen med punkter var påsken på sitt aller beste. Jeg må også få nevne at påsken var like bra når vi spiste Anne sitt veltilberedte lammelår på påskeaften. Men det var noe ekstra spesielt med å sitte i påsken, men hodet og tankene i sommeren på Sørlandskysten.

På bildet ser dere GPS og kart og en lettere handikappet fyr nyte påskens herlige solstråler. Satmap GPSen min er knall bra med Sjøsportkartene. Kan zoome langt ut for å få oversikten og langt inn for å få detaljene. Gleder meg til å bruke den i sommer.

Men altså, påsken blei bra den selv om den ikke inneholdt puls over 80.

Siste treff før avreise

2010-03-30T18:48:00.000+02:00

Siden tollvesenet spanderte på meg kurs og tur til Oslo denne uka, ble det en liten herlig helg hjemme hos mamma og pappa. Egentlig skulle vi ha vært på hytta og gått på ski, gravd snøhule, lagd akebakke og storkoset oss der med mine søstre og mine onkelunger. Men som de mest trofaste leserne våre vet, har en svensk trekubbe satt en effektiv stopper for den slags aktiviteter.
Men ingenting er så herlig som å være hjemme i barndomshjemmet heller da. Og når det kan kombineres med litt innkjøp og litt planlegging av de forestående månendene ligger alt til rette for en flott helg.

På fredag oppsøkte pappa og jeg det mannelige IKEA. Eller la meg forklare, vi var på ett sted hvor vi skjønner hva som skjer med damer når de er på IKEA. Du vet når de får det flakkende "alt er så billig at jeg bare må kjøpe alt jeg passerer" blikket. Det er ikke ofte vi menn får dette blikket, men jeg har hatt det noen ganger. Og slik var det når vi var innom Brynje Trikotasjefabrikk og gikk rundt der og fikk se på og kjenne på alle produktene de hadde. Også så veldig mye kult de hadde da. Jeg har siden 1998 vært stor fan av Brynje produktene, da jeg kjøpte min første netting t-skjorte. Så har jeg utvidet til noen herlige dobbelt laget Artic produkter som jeg nå snart har slitt ut. Og på lageret i Larvik var det masse nye produkter. Produkter jeg knapt har sett andre steder. De selger skalljakker, med netting her og der, de selger flere luer, votter, sokker, fleece gensere og masse masse mer. Vi klarte å begrense oss og endte opp med hvert vårt artic-sett, en antartic jakke, en vindlue samt at vi fikk med en vanlig lue og noen innervotter. Flott utstyr, solgt til oss av ei hyggelig dame :-)

Resten av helga gikk med til sosialt samvær, gåturer, leking samt litt fotografering av ymse slag. Pappa og jeg fikk planlagt litt, sett på pakklister og sett på litt kart igjen. Kjenner at jeg vel egentlig bare er kjempeklar for å sette det første åretaket i vannet i starten av mai.

Vi har tatt en avgjørelse på at vi skal utsette avreisen med en uke. Grunnen er jo selvfølgelig den teite svenske tømmerstokken sin kvesting av lillefingeren min. Folk ler jo når de ser den gipsede hånda min når jeg forteller at det kun er lillefingeren som er brukket. Og jeg forstår dem godt. For det ser jo ut som at hele armen er brukket. Men altså lillefingeren er den lille tua som har, om ikke klart å velte prosjektet så har den utsatt det litt. Og jeg prøvde meg med ett padleåretak på søndag og kjente at det leddet som er brukket er vel det leddet i hele hånda som kommer til å merke størst påkjenning under hele turen. Åra legger seg på en måte opp i det punktet hver gang jeg skal avslutte ett padletak..... Men altså, med min tunge medisinske bakgrunn har jeg konkludert med att en uke med full rekonvalisens burde holde før 2200 kilometer blir padlet. Hverken pappa eller jeg kommer til å ha padlet ett eneste padletak før avreise inneværende år. Men pappa har forsatt sitt treningsproigram på studioet på Revetal og jeg er jo bare sta og uthooldende av natur så dette kommer til å gå meget bra.

Ellers så kan jeg fortelle at dette innlegget er skrevet og publisert på min ny innkjøpte ACUS Eee PC. Du vet en sånn mini-pc. Knøtteliten og kjempe praktisk å ha med på turen. Passer meg også perfekt, nå som jeg bare bruker høyrehånden å skrive med. Så en film på den når jeg satt på toget på søndag også og det funket meget bra. Så nå skal jeg få kjøpt meg sånt trådløst bredbånd. Men det er jo ikke så enkelt å få det til uten å måtte binde meg for ett år. Så hvis noen har ett sånt modem hjemme så vær så snill og lån meg det :-)

Pappa har bestilt frakt av kajakken opp hit etter påske så nå nærmer det seg altså. Men avreise vil bli 8.mai.

Forbannade svenske vedkubbe

2010-03-21T17:04:00.000+01:00

Så der sto jeg da. I en vedbod, midt ute i ingenting i Sverige. Foran meg lå øksa jeg hadde brukt. Den sto skikkelig godt plassert akkurat der jeg hadde ment at den skulle treffe. Alt var egentlig helt rett men så var det noe som ikke stemte. Jeg hadde merket det et nanosekund etter at øksa traff den halvannet meter lange bjørkestokken, som lure jeg skulle dele på langs for å spare meg litt slit med å sage. I det øksa traff skjønte jeg det, men jeg kjente ingenting, men jeg skjønte at noe måtte være forferdelig galt. Jeg tok tak i votten og dro den av venstre hånden min og brukte noen sekunder på å skjønne hva som hadde skjedd der inne i votten mens jeg så skjødesløst hadde prøvd å hugge ved.......

Men denne historien starter lenge før jeg drar votten av hånda mi. Så ønsker du å få med deg alt forsetter du å lese, er du kun interessert i å finne ut av hva som kom ut av votten kan du scrolle deg ned til du nesten har kommet til slutten eller litt før, la oss si midten, for kjenner jeg meg selv rett har jeg mye tekst i fingrene som skal ned på papiret.

For, uke 11 hadde lenge vært Anne sitt store vinterprosjekt nummer to. Denne uka var vakter blitt byttet og nattvakter blitt jobbet inn så piken hadde fri fra søndagskveld til neste mandag. Og jeg hadde ordnet meg fri og sannelig hadde Daniel og Nina hivd seg med. Og planen var å gå fra Kilpis til Dividalen. En helt overkommelig distanse gjennom mye vill og flott natur. Noen litt lengre dagsetapper ville det bli men ikke noe som skulle skremme oss.

Opprinnelig var planen å gå til Treriksrøysa på mandagen, deretter til Gappo. Så til Pältsa i Sverige for å slippe Isdalen. Fra Pältsa til herlige Stor-Rosta hytta før vi kom oss til Dærta og derfra til siste natta i Dividalshytta. I denne planen var det ingen bufferdag, så med noens ønsker om en slik dag samt at noen ville innom Gappohytta endte første etappe opp som en vanvittig styrkeprøve. Og mangt ett stygt ord og stygge tanker ble nok sendt min vei der vi gikk mens mørket kom sigende og kulden kom krypende. Anne blei bikkjekald og vi smartingene hadde som vanlig spist og drukket alt for lite. Og når mørket kom og vi gikk på en scootervei gikk jeg i forveien uten hodelykt og overså stedet der skisporet mot hytta tok av fra scootersporet. Så om ikke Anne var forfrossen nok og utslitt nok førte min dummhet til at vi måtte gå tilbake noen hundre meter og når kroppene er tomme for energi blir ting tungt. Spesielt når temperaturen krøp ned til 24,9 grader. Det ble til og med påstått at det feilte meg noe, noe det kanskje også gjør, men jeg vet ikke helt hva dette er enda. Men vi fikk overtalt de som ville slå opp teltet til å gå frem til hytta. Belønningen vår for denne slitsomme marsjen var en himmel stappfull av nordlys. Vet ikke om de andre kastet blikk opp av og til men hele himmelen var tidvis grønn og lilla. Utrolig vakkert der vi slet oss oppover i mørket. Etter hvert så vi hodelykter der fremme og skjønte at vi nærmet oss. Jeg serverte Nina en liten kjeks 100 meter fra hytta og det var den beste matbiten vi noen gang har spist....

Det var godt å komme inn i en varm hytte. Godt varmet opp av ett eldre østrisk ektepar som var på tur. Vi fikk spist og varmet lemmer og tær og ble etter hvert i bedre humør før vi la oss.

Neste dag rant ikke så veldig tidlig siden den sene ankomsten dagen i forveien. Så vi spiste en god frokost, pakket og gjorde oss klare for å gå til Pältsastugan inne i Sverige. Denne 13 km turen går på vintermerket svensk løype og det betyr ett merke før hver femtiende meter..... Veldig praktisk og også veldig svenskt.

Så frem kom vi. Dog til en stappfull hytte, men den hyggelige svenske hytteverten tilbød oss å sove i nødrommet. En flott hytte m fire senger, en skitten stekepanne, en litt treg vedovn og to gassbluss så vi kunne ikke ønske oss noe mer egentlig. I hovedhytta var det eller 13 svensker og 7 tyskere. Halvparten av svenskene skulle få spysyka i løpet av kvelden så vi var veldig fornøyde med å få bo der vi bodde.

Men altså det var her det skjedde. I sånn cirka halv ti. Når jeg skulle opp og hogge litt ved slik at vi hadde noe småved å fyre opp med når vi våknet. Så jeg trasket opp til vedboden og etter å ha sagd en lang tømmerstokk i tre deler som jeg så kløyvde tenkte jeg å spare litt tid med å kløyve en vedstokk på langs før jeg sagde den for saga var så forbanna dårlig.

Kjære venner og andre lesere av denne bloggen, lov meg at dere aldri aldri prøver å kløyve en vedstokk på langs. Om dere absolutt må gjøre det, så lov meg at dere spør noen andre om de kan gjøre det for deg. For det kan skje det samme med deg som skjedde med meg.

For, som nevnt i starten, jeg sto der og kjente ingenting, men skjønte at noe var galt. Utenfor vedboden var det nærmere tyve minus enn ti, det var langt til folk og værutsiktene før uka videre var meget gode og jeg ville forsette til Dividalen. Men når jeg dro av votten skjønte jeg vel at det ikke kom til å bli noe av. For ut av votten kom verdens rareste venstre lillefinger. Se på din venstre lillefinger og ta bort den innerste delen, slik at det første leddet kommer helt inn til håndflata. Så kan du ta resten av fingeren og se for deg at den peker nitti grader mot håndflata di. Klarer du å se det for deg? Klarer du å forestille deg at det ikke gjør vondt? Det er sant det gjorde ikke vondt.

Jeg lot ved være ved, tok på meg votten og gikk ut i kulden og hilste på noen tyskere og gikk til vår lille spyfrie hytte og viste min finger til resten av reisefølget. Med to sykepleiere blant dem skjedde ting fort. Og endelig kom den to kilos tunge førstehjelspbaggen til Daniel til sin rett. Ut av den dro han de merkeligste ting som ble suplementert med ting fra Anne sitt rikholdige medisinskap. Selv kjente jeg forsatt ingenting bortsett fra at jeg måtte ta av meg to gensere fordi jeg svettet med ett noe hinnsides. Og når jeg reiste meg opp for å ta av meg den siste kjente jeg at jeg holdt på å besvime. Men som sagt jeg var i dyktige hender. Daniel jobber i akuttmottaket og viste hva man skulle gjøre og plutselig var fingeren min sånn cirka like lang som den hadde vært. Men Daniel var sikker på at den var brukket, noe jeg ikke fant noen grunn til å protestere på. Men når han så at det var seks ukers behandling på slike brudd brukte jeg fire nanosekund på å regne meg frem til slutten av april.......”Det kan jo ikke stemme, jeg skal jo ut å padle da jeg” prøvde jeg meg med. De andre trøstet meg med at de også syntes det var litt vel lenge for ett bitte lite brudd i en lillefinger, men det skulle vise seg at akuttgutten blant oss hadde rett.....

Vel etter at jeg hadde fått en herlig coctail av smertestillende var det ikke annet å gjøre enn å komme seg over til observasjonsposten der Anne jobber. Så jeg var i gode hender der jeg lå med en slags gips på fingrene mine og med søster Anne ved min side. Sov hele natten uten de store utfordringene og dagen ble startet med at hyttevakten ble varslet slik at vi fikk brukt nødtelefonen og høre om jeg fikk skyss til Kilpis. En tysk lege tok turen innom oss, han var ortopedisk lege og konstaterte brudd samtidig med at det over nødtelefonen ble meldt om at det ikke ble satt i gang noen scooterpatrulje for å hente meg da ett fingerbrudd ikke var alvorlig nok. Jeg kunne nå alltids være enig i det, så vi begynte å forberede oss på å gå tilbake. Jeg følte meg som en dritt, som tross alt hadde ødelagt resten av turen for de andre. Anne ville følge meg tilbake til Gappo og de andre ble også med. Så der gikk vi avgårde. 13 km fremfor oss. Det litt rare i situasjonen var at ett svensk militærhelikopter fløy over hytta tre ganger når vi begynte å gå..... Sånn i ettertid skulle jeg gjerne ha tatt det tilbake, men neida.

Og skituren gikk bra den. Ikke vondt og vi hadde en nydelig rast, så revespor, jervespor og harespor og sola varmet godt(dessverre mest i ryggen). Men frem kom vi. Så var planen å ligge der til dagen etter da jeg alene skulle ta meg ned til treriksgrensa og ringe tollstasjonen for å få noen til å hente meg. Men Hæren ville det annerledes. For det Daniel først annonserte å være fem skigåere viste seg å være 270 ungdommer på militærutmarsj fra Helligskogen til Rostadalen. Så Daniel heiv seg på skiene og tok kontakt med disse hvitkledde menneskene og fikk greie på at det var mobildekning litt lengre nede i dalen. Så da gikk det ikke lenge før det var ordnet scooterskyss for meg morgenen etter. Takk Daniel for at du fikset skyss. Anne, Nina og Daniel ble igjen på Gappo og har rapportert om flotte vinterdager der oppe og på Goldahytta. Så de fikk noen fine feriedager uansett da.

Klokken kvart på tolv hørte vi scooterne komme og tretti minutter senere satt jeg på en slik bensinrein nedover Signaldalen. Været var fantastisk og jeg forbannet en svensk bjørkepinne som lå igjen inne ved Pältsastugan og jeg håpet den brant ett vist sted.... Det var Rune og Victor fra Lyngen Røde Kors som hentet meg ut. Og jeg må si det var en meget effektiv operasjon jeg var blitt en del av. Klapp på skuldrene til dem for det og folkens, husk å kjøp lodd neste gang du får tilbudet. Vel skyssen gikk til legekontoret på Oteren. der sa legen at det var gjort meget bra førstehjelp på stedet og bare skrev ut en røntgen rekvisisjon og sa det var en buss som skulle gå mot byen i tretiden. Javel tenkte jeg og gikk i på butikken for å handle litt og for å finne ut mer om bussen. Der hørte jeg utsagnet "jeg tror det går en buss halv fire, i hvert fall kvart over tre" og da mistet jeg troen på at det skulle komme noen buss. Så gode kolleger ble kontaktet og de tok med seg pulk og ski i en bil som skulle på kontroll på Kilpis slik at jeg kunne haike til byen. En annen kollega, Leif Christian, tilbød seg sågar å komme og hente meg på Vollan, men akkurat når jeg skulle takke ja til det tilbudet kom det en buss og den skulle til Tromsø. Så der satt jeg på en buss mot Tromsø som viste seg at den skulle helt til UNN.

På UNN ble det røntgen før jeg endte opp i akutten og ble tatt i mot av Lotte som hadde snakket med Daniel dagen i forveien. Så ble jeg tatt hånd om av Mathias som kjente både Anne og Daniel, før doktor Valen tok over showet og viste meg bilder av bruddet. Jeg fikk mast meg til en operasjon dagen etter og fikk dra hjem.

Skal ikke skrive så mye mer om hva som skjedde på fredagen, men jeg møtte opp på ortopediskavdeling klokken halv ni og skjønte at en operasjon var litt mer enn jeg hadde forestilt meg. Jeg måtte dusje og ta på meg sykehustruse og skjorte og legge meg i en sykehusseng. Og der blei jeg liggende til klokka fire før jeg ble ført til operasjonsrommet. Full narkose og borte noen timer og litt uttafor når jeg kom til meg selv i sjutiden. Så der ble jeg liggende over natten og det eneste jeg husker er at jeg ba om noen piller i tre tiden på natten. Lørdagen gikk like tregt og jeg ble ikke skrevet ut før klokken tre med en resept på Voltaren og Pinex Forte. På armen hadde jeg gips til halveis opp på underarmen samt rundt lille og ringfinger. Når det gjelder det norske helsevesen må jeg si meg meget fornøyd. Klapp på skuldrene til sykesøstre, portører, leger og rengjøringspersonalet. Fantastisk opphold :-)

Når det gjelder videre prosesser så skal jeg gå med gips i tre uker før jeg får på meg en type avstivningshanske. Så, tre uker etter det, 30 april skal jeg ta ut de to pinnene som har blitt operert inn i fingeren min. Så dere kan jo regne litt på det selv. Med avreisedag 2.mai er ”blifrisk” perioden litt kort. Så pappa og jeg har snakket om noen kanskje utsette avreisen med en uke..... Vel vel, folkens. Hva har man lært av dette? Man kan i hvertfall si at det jeg har lært hadde jeg klart meg helt fint uten. Jeg viste fra før at det ikke lønner seg å kløyve trestokker på langs og jeg viste at livet består av hendelser man ikke kan styre, men denne her kunne jeg ha styrt unna hvis jeg hadde brukt det lille som er i huet mitt :-) Men tur blir det, åkkesom.

Her er en liten videosnutt(høy Lars Monsen faktor, sorry)

Og hvorfor ha skjegg vinterstid?

2010-03-01T23:07:00.000+01:00

Undertittel: Bjørndalen ta deg en bolle

Så har man vært på tur igjen. Min venn i indre Troms og Bardu kommune sin sterke mann, Stian Holm Strømseth inviterte til isfisketur på ett vann langt langt unna allfartsvei. Eller, det hadde han gjort i desember, men da satte svineinfulensavaksine (Stian sin, jeg tok ikke) og skikkelig seint høstvær med regn i desember, en effektiv stopper for det prosjektet. Så den siste helga i februar skulle vi altså prøve igjen.

Dog hadde nok kommunikasjonen vært så som så, da Stian trodde vi skulle ha en ”Blåkopi” av den planlagte turen i desember med avreise torsdagkveld. Da jeg ikke hadde kopiert helga like blått, ringte Stian på torsdagskvelden og lurte litt på hvor jeg ble av. Men jeg måtte jobbe på fredagen så jeg kom meg ikke ifra. Men Stian dro opp fredag formiddag og satte oppe ”Villa Holmslett” som en fremskutt base langt inne på Altevann.

Jeg var ikke oppe på Altevann før i halv åtte tiden på fredag kveld og når jeg kom ditt blei jeg møtt av en godt påkledd Snøscooterfører som var litt lei av å vente i den kaldeste vinden dette året. Så jeg kastet meg rundt og alle tingene i pulken, glemte å betale parkeringen og kledde på meg noen lånte fotposer fra OL på Lillehammer og satte meg på scooteren og opplevde mine kaldeste tretti minutter på denne siden av nyttår. Vi feis av gårde over Altevann i en durabelig fart. Ut av hjelmen så jeg ingenting og knærne holdt etter få minutter en temperatur farlig nær en lollipop fra Diplom-is. Så nærmet vi oss basecamp og klarte å kjøre oss meget godt fast med scooteren. Så da måtte vi grave og lollipoppen i knærna mine smeltet fort og jeg kunne atter bevege meg som en ballerina der jeg spadde hardpakket snø vekk fra scooterens underside. Stian spadde han også (kanskje mer enn meg) men han var også flink til å kaste besvergelser mot scooteren….

Vel inne i villaen disket vi opp italiensk mat rik på smak, fett og enda mer smak. Så var vi vel klare for natta og vi sovnet inn i hver vår ende av det svære teltet. Natten forløp uten store problemer og morgenen ble ønsket velkommen av den velkjente ”soveposeblæren”. Du bare vet at du må ut å pisse, men det er så kaldt utenfor soveposen at du klarer å holde deg enda litt til… Men tilslutt er det bare å bite i det sure man måtte ha for hånden og komme seg ut av posen, åpne døren til kuldegradene og den bitende vinden og lokke frem det man måtte ha av tisseutstyr i minus 13 grader….

Så var det frokost og det var da det skjedde. Det var ett eller annet med Stian, han stoppet å tygge i ett tygg. Satte seg litt rettere opp og svelget noen munnfuller med rundstykker med en noget anspent mine i både ansikt og kroppe. Hvorpå han sier at han blei litt rar i magen og at han nok burde ta seg en tur ut. Og mannen kledde på seg og gikk ut, gravde seg en levegg og satte seg til for å gjøre litt trykkeri arbeid. Trengtes ikke mye trykke der i gården nei. Etter en stund hører jeg litt svakt utenfor teltduken der det blåser godt og er tretten kuldegrader (jeg koser meg inne i teltet i pluss 14) at han måtte se seg om etter en utedass. Ja vel sa jeg og ønsket han god tur. Etter over en time så syntes jeg at jeg kanskje burde se hvordan det gikk med han, så jeg snøret min sekk og spente mine ski og fulgte scootersporene til nærmeste hytte. Og der hadde han sittet i en time mens det som var av flytende stoff i kroppen hans forsvant sakte ute. Mannen gikk og la seg i villaen, mens jeg og Leina tok oss en skitur litt på Altevann og litt oppover i Lia. På vei ned satte jeg noen flotte Telemarkssvinger :-)

Vel nede ved teltet surret primusene godt og Stian var i livet, men det ble klart at noen forflytning til nærmeste fiskevann ikke kom på tale. Så vi ble liggende der vi lå. Leste, pratet, jeg spiste noen rundstykker og store deler av en sjokolade, mens Stian kun klarte å få i seg en halvliter med ungdommelig energidrikke (BURN).

Vår hovedteori om hva som forårsaket dette akutte tilfellet av dårlig mage er tennvæske på fingre, fingre som tar på rundstykker og legger fra seg tennveske på rundstykket, som senere blir ført inn i munnen for å starte på sin vandring i fordøyelsesprossessen og som der klarer å få kroppen noget i uballanse.

Men jeg koste meg jeg, med en bok jeg har slitt med å komme i gang med. Så jeg leste til sene kvelden mens Stian sakte men sikkert ble bedre.

Den natten ble det målt nesten 14 minus inne i teltet. Det

gikk for så vidt greit bortsett fra på nesetippen. Den var faktisk noen kuldegrader etter hvert. Jeg frøys kun på den ene plassen på kroppen, men der frøys jeg skikkelig også. Leina koste seg hele natten der hun fungerte som varmelement for føttene til Stian. Men morgenen kom med samme blæreproblematikk og med samme utgang.

Frokost ble fortært og jeg bestemte meg for å gå tilbake over altevann på ski. Stian følte seg litt kvikkere og ville prøve seg oppover lia for å nærme seg noen fiskevann og prøve isborr og fiskelykke. Men etter at teltet var tatt ned måtte han sette seg på scooteren og innse at det er ikke topp opplading før en topptur å kun ha drukket en hipp og kul drikk klat BURN dagen før og tro at man skal fise oppover fjellsidene. Så jeg spente mine ski og gikk hjemover, mens Stian dro til utedassen for å rydde og ordne etter seg før han startet bensinreinen og kjørte samme vei.

På vannet var det godt under 16 minus. Men det var flott vær og med Leina i bånd foran og en tung pulk bak valset vi mot endestasjonen. Leina er en flott Malamutt, koselig, søt og med utrolig artige ører. Men noen utpreget trekkhund, med vanvittig motor som bare hiver seg i selen og skal være først fremme er hun ikke. Men linen var stram og det oppveide for vekten som dyttet bakover i form av pulken.

Etter hvert som vi skred fremover ble ansiktet hvitere og hvitere. Eller, ikke ansiktet, men alt rundt ansiktet. Og her kom skjegget til sin rett. For det bygde seg opp vanvittig mengder meg rim i skjegg, på øyevipper og i håret. Det blei skikkelig rått til slutt og jeg gikk en stund og så mer på den tre centimeter lang istappen som hang i skjegget rett nedenfor nesa enn på de majestetiske omgivelsene som var rundt meg.

Så til dere som lurer på om det ikke er på tide at jeg klipper skjegg og hår har jeg bare en ting å si: så lenge det er kuldegrader så blir skjegget og håret. Mulig det bare er meg, men det er noe morsomt/ekkelt/barskt med så mye rim i ansiktet. Og i forhold til vår skiskytter konge Bjørndalen, stivner mitt snørr i barten :-)

Ønsker du å se hvordan ansiktet oppfører seg i bevegelse er det bare å trykke på play på denne videoen :-) Legg også merke til hvor mye alle som snakker om kuldegrader automatisk høres ut som Lars Monsen...pussig...

Denne søndagen logget jeg 19 kilometer på Altevann i periodevis like mange kuldegrader. Og jeg likte hvert sekund. Er så deilig å bli sliten altså. Til og med gnagesårene som meldte sin ankomst etter sju kilometer ble ønsket velkommen.
Vel, sjekk spotfinder linken på siden for å se hvor vi gikk (turen blir liggende der i en uke).

Første presseoppslag

2010-02-25T22:30:00.000+01:00

Ja så klarte vi å få førstesiden i lokalavisa i Re.

Reavisa lagde fyldig dekning av oss og kommer til å følge oss på nettet når turen starter. Vi presset oss inn i kontorene til avisa og dermed ble førstesiden i februarutgaven vår :-)

Så klikk deg inn og les vårt første av forhåpentligvis mange presseoppslag. Les her på http://reavisa.no/nyheter/nyheter_vis.php?nyhetsID=2174

Vinteraktivitetene setter seg

2010-02-22T20:41:00.000+01:00

Ja i siste innlegg hyllet jeg vinteren sin ankomst hit til Tromsø, med masse snø og vintervær. Nå skal vi vel ikke si at snøen har fortsatt å lave ned her oppe, det har de tatt seg av sørpå. Men vi har hatt flotte dager med mange kuldegrader og klar blå himmel om dagen og krystallklar stjernehimmel om kvelden.

Så mens OL ruller døgnkontinuerlig over TV-skjermene har Magnus klart å få vært ute en god del. Vi kjøpte oss fult telemarksutstyr før jul og har endelig fått brukt det litt. Jeg har hatt en kurskveld og jeg har vært på min første topptur. Den ble gjort sammen med Ola fra jobb og målet for turen var Lille Blåmann på Kvaløya. Nok av høydemeter ble gjort unna noen timer etter jobben. Over oss var himmelen svøpt i kraftig nordlys og med en tynn tynn nymåne. Flotte omgivelser altså, mens kuldegradene svøpte seg sundt oss. Må innrømme at jeg følte meg som ett slitt slips etter hvert der jeg pustet og peset noen meter bak Ola oppover. Ola er en ultra erfaren topptur gåer med null fett på kroppen så for han var turen opp en liten lett ettermiddagstur. Men altså for meg var det bruk av vanvittig mange nye muskler. Men jeg kom meg opp og koste meg masse med å slite meg oppover. Så skulle vi ned og der var det bratt, men det gikk nå egentlig ganske bra. Kanskje ikke verdens fineste telemarkssvinger, men utrolig gøy var det, og en tur jeg gjerne gjør flere ganger. Ikke minst i dagslys.

I helgen var vi og Nina og Daniel på Brensholmen på Universitetets hus der ute. Og det var bikkjekaldt. Vi hadde med oss kajakkene og ski så det skulle bli en multisport helg altså. Fredagskvelden minte ikke mye om sport. Alle var slitne etter arbeidsuka så vi satt vel litt paralyserte og pratet etter en nydelig middag før vi begynte å duppe litte granne. Så vi rundet av tidlig.

Lørdag var det skitur opp til skihytta over Sjøtun. Logget hele turen på GPSen min og fila er lagt ut på http://www.satmap.com/ sin route planer. Flott tur som jeg anbefaler folk å ta. Skihytta er alltid åpen og det er ved og gode greier der. Flott sted å raste på en fin skitur. Vi var veldig glade for at hytta var åpen for det var minus 12 ute og med god vind var det godt over tyve kuldegrader. Inne i hytta var det minus 11 når vi kom inn. Men med god ovn og Daniel fyrbøter på plass ble det snart varmegrader i hytta.

Lørdag var mer hyttekos, med god mat, badstu og lett bursdagsfeiring for Nina. Kuldegradene holdt seg over natt og vi feiget ut med padlingen på søndag da vinden fortsatt var kraftig. Så Daniel, Anne og jeg smørte våre ski og kjørte til Buvika og gikk på en fantastisk flott skitur der. Litt bratt i starten, men der oppe var det knallfint å gå. Og vi kom innom to gammer som står åpne for alle. Bildet er tatt inne i den ene gamma (kaldeste og største). Den fineste var av tre og så ut som en stor grilllhytte. Også denne turen ligger på http://www.satmap.com/.

Og i dag har Anne og jeg vært på en telemarkstur til Rødtinden. Ble litt mørkt på vei ned men vi hadde en fin tur. Og jeg fikk satt meg noen fine telemarkssvinger.

Så for å oppsummere så har vinteraktivitetene satt seg her hos oss, selv om snøen har uteblitt. Satmap GPSen min blir bare enda morsommere å bruke. Nå må jeg bare skjønne hvordan jeg kan få lagt ut rutefiler som ett vedlegg til bloggen så dere kan laste dem ned og sjekke dem ut på Google earth.